Vandringstanker 2015

Fra rullestol til fjell på 5 mnd.

dag 1 og 2
Jeg er sliten tenker jeg når øynene mine møtte lyset fra vinduet den dagen jeg reiste. Jeg hadde allerede pakket klart men kroppen og hode var egentlig ikke reiseklart dette året. I to uker hadde jeg mareritt om utallige scenarier som kunne skje meg på fjellet og for første gang på seks år gledet jeg meg definitivt ikke til turen. Hvordan ville de andre se på meg i år, vil de se på meg med det kreft blikket eller vil de se forbi kreften jeg fikk og se meg.som den pilegrimen jeg var i fjor. På bussen opp til Åmot satt jeg og prøvde på å formulere diverse unnskyldninger for å ikke vandre for selv om lysten var der visste jeg at dette året ville en vandring aldri kunne finne sted for min kropp var ødelagt og egentlig var vel tanken på at hele livet mitt var blitt ødelagt sammen med kroppen min. Jeg visste det ville bli tøft for meg og se de andre legge ut på tur men det måtte jeg lære meg å tåle hvis jeg i det hele tatt reiste opp til Grunge i år. Jeg følte meg liten å redd da jeg gikk av bussen på Åmot men tanken på å få møte min gode venn prosti-diakonen fra Dalen løftet vekk den verste delen av frykten for jeg gledet meg til å treffe han igjen. Etter en tid kom omsider diakonen og vi kjørte sammen opp til Grunge kirke hvor vandringen starter i fra. I bilen opp dit fortalte jeg han om min frykt men som han alltid klarer fikk han tankene mine på et bedre sted enn der de var når vi møttes. Så var vi der Grunge kirke som ligger så vakkert nede ved vannet. Jeg kjente suget i meg etter å gå samtidig som hele kroppen min strittet i mot med alt hva den hadde av forsvar. Noe i meg ville allikevel prøve så første turen på 6 hele kilometer skulle jeg visst gå.
 6 km det er 3 og en halv km lenger enn den turen jeg har tatt den siste uken sammen med min firbente og 3.5 km er ganske så mye for en ødelagt kropp og et deprimert hode. Da kom alle menneskene og jeg ble fylt med varme klemmer og gode tanker. Tjostov fikk æren av å åpne den nye veien som gikk fra kirka til velemoen, flott veg å gå på.

Jeg kom omsider til Velemoen, 6 km hadde jeg klart å gått. egentlig skulle jeg hoppet av glede men det eneste jeg tenkte på var hvordan jeg skulle gjøre det dagen etterpå da vi skulle gå ca 14 km og mye av det var reine oppover bakker. Jeg ble sliten bare av å tenke på å skulle gå de tunge bakkene opp til grusveien der strøm ledningene gikk, så jeg bestemte meg da at jeg kunne be om å bile opp de verste bakkene for så prøve å gå. Frokosten på Edland skole var en prøvelse i seg selv for jeg hadde jo ikke en anelse på hvordan mitt apparat ville funke siden strålingen hadde tatt å romstert både i tarm og i blære. Skulle jeg ta sjansen på å spise eller ikke men jeg kunne ikke gå en hel dag uten mat heller det visste jeg. ja da var det bare å presse ned ei skive å håpe på at den skiven ikke kom ut før til kvelden.

Tør ikke begynne på motbakkene, jeg vet jo ikke hvor mye jeg tåler lenger og tanken om at kroppen svikter skremmer meg mer enn noe annet. Det blir nesten som om jeg har en orm med meg i ryggsekken i år som jeg ikke vet om jeg skal ta vare på eller kaste den vekk. Kjenner tårene presser på som kuler fra et maskingevær. Jeg velger å la de komme, velger å vise at jeg er ikke sterk i år. Jeg bestemte meg omsider for å gå halve dagsetappen. Det var en god følelse helt til vi måtte gå utenfor stien. Det var fordi det hadde regnet så mye i sommer og snøsmeltingen hadde vert relativt sen så bekkene var mye større i år enn i fjor. Usikkerheten snek seg på mens jeg gikk der og sloss med trær som minnet meg om mine egne demoner hvor de pisket meg i ansiktet og lo av meg. Ikke noen grei følelse og merket fort at kroppen ble veldig sliten av det så siste strekket ble gjort på veg. Da vi kom frem til hyttene og skisenteret ble det liksom rart. Fjellstad som vi alltid har vert på og kost oss i var plutselig ikke noe alternativ lenger. Jeg er jo et vane menneske når det gjelder slike ting så jeg må jo si at jeg savnet fjellstad og det at alle kunne være sammen der.

dag 3 Ulevå
Sov dårlig, mye angst og uro gjorde natten til en egen liten pilegrimsvandring. Tur uten retrett, skulle jeg tørre og ta den sjansen ? jeg ville jo så gjerne men akkurat da var redselen like stor som viljen. Hva skulle jeg gjøre gå etter viljen min eller gi etter for frykten i meg? Etter rådføring med prosti diakonen gav jeg etter for viljen. Det var jo dette jeg hadde gledet meg til mens jeg lå på sykehuset og ikke visste om jeg skulle dø eller overleve. Det var å komme opp på fjellet som var drivkraften til at jeg holdt ut stråling og cellegift i nesten to mnd. Skulle jeg da vike unna for redselen min hadde jeg aldri tilgitt meg selv og jeg hadde fortsatt vert levende død. Ut på langtur i den vakre fjellheimen skulle jeg om jeg så daua med skoa på da hadde jeg ihvertfall gått bort på den plassen og med de menneskene jeg kaller min familie. Det er godt å være tilbake selv om jeg merket formen ble skrall etter hvert som motbakkene meldte sin ankomst. Jeg sendte opp en bønn om at han som styrer over himmel og jord måtte styrke meg nok til at jeg kom fram til ulevåskaret. Ulevåskaret lå fremfor meg, jeg kan, jeg kan, jeg kan var det noe inne i meg som gikk som et mantra og plutselig sto jeg der. utsikten var enorm for et halvt år siden var jeg sikker på at jeg aldri skulle få se utover Haukeli på den måten igjen., men nå var jeg her igjen. Tårene presset på og jeg var stolt, takknemlig, glad og trist på samme tid.
                                                                 
                             Takk gode Gud for at du valgte å bevare lille meg
                             slik at jeg nok et år fikk komme tilbake hit.
                             Takk for at du har vært med meg selv om jeg
                             ikke har merket deg.
                             Takk for at du lar meg få hvile her oppe i fjellet
                             Takk for at fikk lov å kjefte på deg uten at du hørte meg.

Jeg fikk lov til å sitte der en stund i bønn og takknemlighet og det var så deilig, jeg følte at jeg var på vei tilbake til meg selv igjen. Jeg følte meg ufattelig elsket da jeg satt der å så utover Haukeli og jeg tenkte at disse fjellene er som trygge armer som omslutter meg på alle kanter. jeg begynte til og med å synge noe jeg ikke har gjort på lenge, Just a Closer walk with thee ...... merkelig rart at jeg må være så sliten for å finne meg selv. Jeg har jo fremdeles vanskeligheter med å lese i bibelen for det er så mye jeg ikke skjønner men dette her forstår jeg, dette her er min bibel for Gud skapte naturen før han skapte skriften kanskje nettopp på grunn av at slike som meg skal få en sjanse på å lære han å kjenne. Når de andre hadde gått slik at jeg ikke så de lenger strakk jeg begge armene ut å sa et gråtkvalt høyt takk. Gleden var så overveldende at det var alt jeg klarte å få ut av min munn. Jeg er ikke ødelagt lenger bare sliten men det kan bli bedre. Jeg kjenner meg selv igjen og jeg kjenner gleden av å leve igjen, jeg er fri fra depresjonen som hadde lagt sitt lokk over meg og endelig så har freden fått sin plass i mitt hjerte igjen. herlig !!

               

                                            Fra en hvit seng blir håpet så fjernt
                                            distansen virker lengre for hver time som går
                                            håpet der ute finner ikke plass her inne nå.
                                            lyset er tent men flammen er liten å grå.

                                            Tiden var lang og hard
                                            håpet måtte vike sin plass for skyggene
                                            gleden avtok å i mørket måtte jeg famle
                                            lyset er tent for å minne om det som var

                                            Lyset er tent i mitt hjerte
                                            håpet bæres som en krone
                                            varmen omslutter meg og mørket har mått vike
                                            glede og fred har igjen inntatt sin plass
                                            i en sliten pilgrim


dag 4 Dyrskar
Å lære seg at min verdi ikke avhenger av at jeg tar imot hjelp eller ikke men på grunn av hvem jeg er. Det er tøft å si ja til men det kan være det ekstra lille som kan få begeret til å renne over. turen opp til dyrskar gikk bra. Jeg merket kroppen var sliten da jeg sto opp men jeg var kommet så langt og det ville være dumt av meg å slutte av nå som jeg hadde det så bra på andre måter. OK så ble det slik at den siste bakken ble jeg kjørt i bil men hva så jeg er meg uansett om jeg tok imot den hjelpen akkurat da jeg trengte den. Jeg har ikke noen mindre verdi av den grunn og egentlig skulle jeg likt å se andre i min situasjon som hadde gjort det samme som jeg nå har gjort. Jeg vet jeg må lære meg det men allikevel er det noe som gnager i meg hver gang jeg må takke ja til slik hjelp. Været var fint og det var lett å gå selv om jeg hadde pådratt meg gnagsår på den ene hælen og gnagsår i hånda etter staven.

         Her oppe var det mye mer snø enn det har vert de andre årene jeg har gått og kanskje var det med på å påminne meg om at selv om man kan være annerledes enn året før utenpå så er man den samme inni. Jeg for min del vet at jeg har fått tatovert fire prikker på magen (strålekartet) og noe inne i meg er borte for godt men selv om det er slik så er jeg den samme akkurat som dyrskar var dyrskar selv om snøen hadde tatt litt overhånd dette året.
Det er trygghet i dyrskar, fjellene ligger mot hverandre som foldede hender mot himmelen og guds kjærlighet omslutter vandrende pilegrimer om de vet om det eller ikke. På denne turen var det også diakoner i fra Oslo området og heldige meg som skulle få møte flere av de. På kvelden skulle jeg også få dele min historie med de noe jeg gjør med glede fordi den kan kanskje ha betydning for flere enn bare meg. Disse diakonene var så hjelpsomme og hjalp oss over snø skarer og bekker de var liksom helt med fra første stund. Her oppe er vi alle like om man er diakon, prest eller klokker så er man en pilegrim mot et felles mål. Det er vel det som setter mest spor i en sliten kropp i dag, her oppe er jeg pilegrimen Kine. Jeg vet jo hvem og hva jeg er men det har ikke en betydning lenger når man går på disse gamle stier og veier som tusenvis av mennesker har gått før meg.

dag 5 Røldal

Mange tanker i hodet i dag. Jeg har nesten klart det men det gjenstår en etappe. Skulle kroppen min virkelig funke slik at jeg kommer ned til Røldal på egne bein ? Denne turen var jeg fast bestemt på å klare jeg skulle opp på heia for så å vandre ned til Røldal, men før det skulle jeg ned igjennom tre bratte skråninger som jeg ikke visste om jeg klarte og forsere uten å gli siden alt var så vått å sleipt. Gikk ned to av de å på slutten av den andre skråningen merket jeg angsten tok tak i meg å noe sa til meg at jeg burde bile ned den siste skråningen da kroppen min ikke hadde tålt et fall nå. Så etter en prat med meg selv sa jeg i fra til prosti diakonen at jeg ville ikke ta sjansen på siste skråninga å det var greit. måtte bite litt i det sure eple men fikk en liten prat med kona hans da vi kjørte ned til campingen å det hjalp veldig. Da de andre kom ned fikk jeg høre at det var veldig sleipt å mange hadde glidd å da hadde jeg jo tatt et fornuftig valg allikevel, det var godt å tenke på for jeg var ikke sliten. Så var det bare den siste heia før vi gikk ned til Røldal og bakken var ikke lenger så tøff jeg pustet men pustet ikke så mye at jeg ble satt ut lenger. ok så måtte jeg ta noen ekstra pauser men hva gjør vel det når man skal fullføre noe man har startet på. Den røde hytta sto der enda som et minnesmerke om at pilegrimsturen var nesten over for i år. I år som i fjor ble det stille vandring fra hytta å ned til veien og jo lenger ned jeg kom jo mer ble jeg fylt av takknemlighet. Det gikk greit nedover og det tok ikke lange stunda før vi var nede, jeg som siste mann men det var på grunn av litt fotografi tagning. Så tok vi fatt på siste etappe mot stavkirken i Røldal, vondt i beina på grunn av gnagsår gjorde ikke så mye og ikke gjorde det så mye at det regna heller. Kirken kom nærmere og nærmere og tårene ble løsere og løsere etter hvert skritt jeg tok mot målet for pilegrimsvandringen.

        Nede i kirken tre ganger rundt for så å gå inn. Satte meg stille ned og der kom det. Alle de følelsene jeg hadde gått å båret på kom ut en etter en gjennom tårer fra en sliten pilegrim. Jeg var stolt av å ha fullført en vandring på fem dagen fire mnd etter kreft behandlingen. Jeg var glad for at kroppen fremdeles ville fungere. Jeg satt å kjente på gleden ved å leve, gleden ved å ha alle mine venner samlet under samme tak igjen og takknemlig for at Gud hadde latt meg få gå i år også. Dette var jo ikke en selvfølge 4 mnd tilbake. Jeg kunne jo ha vert så syk å svak at døden ville ha omsluttet meg tidligere enn jeg hadde håpet på men det var ikke slik han ville det denne gangen. Han ville vel heller bare lære meg en lekse om det at menneskers verdi ikke omhandler hva de gjør eller hvordan de gjør det men at de er mennesker. Vi må ikke la det bli slik at vi bedømmes etter våre gjerninger eller prestasjoner for da er det ingen som kommer igjennom nåløyet allikevel.

Ormen som jeg hadde med meg i ryggsekken i år ja den hadde nok krypt seg ut selv for borte var den å vet dere, jeg savner den ikke heller.

Vi fikk til og med underholdning dette året i Røldal av en sang gruppe i fra Seljord som kalte seg psykisk frelse  ja jeg kan si meg enig i at det er glede i å synge sammen. Etter en fantastisk samling i kirken kom de ordene som varmet mitt hjerte mest av alt.
                                         Herren velsigne deg å bevare deg
                                         måtte herren la sitt ansikt lyse over deg å gi deg fred

De ordene som brenner seg fast i et hjerte og som gir håp å trygghet til videre vandring.
Så spiste vi på skyss stasjonen, god betasuppe er ikke å forakte for en sliten pilegrim. Det var litt blandede følelser for snart skulle alle dra hjem hvert til sitt og årets slekts treff var over. Ja det er nettopp det, vi er en pilegrims familie og det fine med den er at den er forskjellig og lik fra år til år. vi går sammen, hjelper hverandre og oppmuntrer hverandre og da blir man knyttet sammen med et usynlig bånd av vennskap som ikke kan klippes av.

til slutt

Tusen takk til min gode venn og mentor Eilev Eirikstein og samarbeidspartene hans som gjør det mulig for meg og de andre å få være med på pilegrimsturen fra Grunge til Røldal.
Dette årets lærdom skulle være at selv om kroppen forfaller og man trenger litt mer hjelp er man ikke et mindre menneske for det.
jeg lærte meg å nyte livet igjen og gleden fikk nok engang plass i mitt hjerte.
Endelig kan sårene fra den tunge tiden begynne å gro og jeg kan ta i mot rehabilitering fordi jeg fortjener det. Endelig kan jeg begynne å ha fremtiden foran meg igjen og fortiden vil alltid være fortid.
Jeg er den jeg er på godt å vondt med å uten angst. Min verdi er å blir den samme selv om jeg føler det annerledes. Jeg er pilegrim selv da jeg trodde den tiden var gått meg forbi.
Det finnes ikke makt i denne verden til å ta vekk pilegrims hjertet vekk fra meg selv om pilegrimens ytre kropp går til grunne forblir pilegrimens indre verdier intakt i et hjerte fylt av kjærlighet.

Tusen takk til alle som var med på vandringen dette året og som hjalp meg i toner og i ord til å få meg til å forstå at livet mitt ikke var ødelagt. tårene renner ned her i denne stund men det er lov for tårene er fulle av lyset som ble tent i Røldal kirke.

Dette året tok jeg med meg en stein fra Røldal som skal minne meg om samholdet, håpet og gleden fra Røldal og som skal minne meg på at det er i motbakker man blir sterkere.

                       

Et levende øyeblikk

Søndag var det 30 års jubileum for diakoniet i vest Telemark og jeg var invitert for å fortelle om mine pilgrims erfaringer.Som dere har fått med dere har jeg gått igjennom en hestekur av en behandling og tankene mine har gått fra det ene til det andre. Den ene dagen har jeg klart å se dagen som kommer mens en annen dag har jeg kun klart å leve minutt til minutt. Det å få kreft diagnosen forandret livet mitt og på mange måter må jeg lære meg å leve på nytt igjen. Jeg har denne mørke skyen over meg hele tiden og jeg må nok få plassert den i sekken min som jeg går å bærer på men fortiden klarer jeg ikke å få den plassert så den ruver relativt mye. Derfor var jeg veldig usikker da lørdagen kom, jeg visste ikke om jeg hadde energi nok i kroppen min til å klare kjøre turen eller om jeg klarte å stå oppreist så lenge men jeg var villig til å prøve. Det verste for meg er å skuffe et menneske som prosti-diakonen i Vest Telemark nettopp fordi at han har sett meg uansett hvordan jeg har vert og han ser en verdi i meg selv om jeg er syk og kanskje ikke er den jeg var. ¨
Kjøreturen tok jeg sammen med min familie og det var godt fordi jeg visste at de visste så om det hadde skjedd noe så hadde det ikke vert så stort problem som det hadde vert hvis det var fremmede jeg hadde kjørt med. Mange gode historier ble fortalt under turen og forklaringer på hvor ting var og navn på steder kanskje var også det grunnen til at det hele gikk så bra, Da jeg ankom Nesland kirke møtte jeg mange jeg kjente fra tidligere, diakoner og mennesker som hadde en varme med seg som de ga til meg via klemmer å ord, så på en eller annen måte følte jeg meg hjemme.
Det var godt å komme inn i kirken og føle atmosfæren i de eldgamle veggene som egentlig kunne fortelle sin egen lille historie fra den gangen det var en stavkirke der. Mange mennesker har satt seg ned i det rommet av forskjellige grunner men alle hadde de øynene festet på noe som er større å sterkere enn dem selv. For meg har det betydd mye spesielt i den tiden som har vert, det å faktisk kunne håpe på at noen med større makt ser meg men ikke griper inn men samtidig passer på.
Det var en flott gudstjeneste og jeg merket gleden kom sitrende i meg sakte men sikkert. Skulle jeg få lov til å føle den enorme gleden nok engang etter times vis i hvite senger å på sofa. Det var godt å kunne føle det slik igjen.

Etterpå var det mat og kaker på et samlingspunkt litt lenger ned i bakken og jeg tenkte at dette kommer ikke til å gå bra men det gikk bra . Kroppen lagde ikke krøll å jeg var heller ikke trøtt tvert imot følte jeg at energien strømmet til meg som vannet i ei to bøtte. For første gang på lenge følte jeg meg som meg selv igjen å kjente meg levende uten den tunge skyen over hodet mitt akkurat som om noen hadde dyttet den litt unna meg fordi jeg trengte det.

Et vennskap starter med to hender som møtes var det en som sa der og det kan jeg si meg helt enig i for dette vennskapet med denne diakonen startet nemlig med to hender som møttes og siden han tok tak i hånden min har han aldri sluppet tak i den. Jeg er så takknemlig for å ha en slik venn og de andre diakonvennene mine nettopp fordi disse menneskene føler jeg meg hjemme hos. Dette er mennesker som ser meg slik jeg er forbi sykdom å elendighet.

tusen takk for en dag som kine pilgrim

Ulike mennesker

Jeg har møtt endel forskjellige personer på min vei og spesielt i den siste perioden men en av de har brent seg fast. Dette er Tore dugstad som er prest på Radiumhospitalet. Da jeg hadde rullet meg bortover korridoren etter at han plutselig ringte å sa han hadde tid sto han der å ventet ved resepsjonen. Egentlig tenkte jeg jo at :hallo Kine du kan jo ikke søke lærdom i den situasjonen du er i nå og med det morfin hue ditt men dyttet fort den tanken vekk. Det som møtte meg var en særdeles hyggelig fyr ikke dyster som jeg egentlig hadde forestilt meg men usedvanlig levende. Han fortalt med glede om sine erfaringer å delte mer en gjerne litt lys på veien. Denne fyren som ser død å frykt så ofte klarte altså å være så overbevisende fornøyd å glad. Han fortalte en ting som jeg tok med meg videre å det var at min holdning til livet og min positivitet hadde en innvirkning på kroppen. Ok fantastisk da skal jeg nok klare det mot alle oss for legen hadde jo egentlig forestilt seg at jeg skulle bukke under ren psykisk etter halvgått opphold det sa han ganske så tydelig da jeg dro men han var jo glad for at han tok feil. Hvorfor jeg klarte meg vet jeg ikke men det er jo en mulighet at det er noe i det som står i bibelen om at som din dag er skal din styrke være. På mange områder vil jeg nok si at han bar meg igjennom det på et mirakuløst vis for hvem skulle tro at denne nervebunten skulle fikse en slik behandling. I etterkant kan jeg analysere å si at jo solbrillen å kanskje morfinen hadde noe å si men innerst inne vil jeg jo tro at jeg klarte det fordi jeg er ikke ferdig enda . I natt drømte jeg nok engang om den dagen jeg blir vigslet til Diakon å jeg våkna med en smil om munnen ved den tanken. Tenk at han kan bruke det ingen andre har turt å bruke. Ikke for å tre kristendom nedover ørene på folk men for å være et medmenneske som kan forandre en hverdag men bare å være til stede å lytte, strekke ut en hånd, gi et smil eller være den som får lov å gjøre en forskjell når den tid kommer at man skal reise hjem . 

Denne presten er nettopp dette, et lys i mørke for pårørende, pasienter og ansatte. All ære for slike mennesker som gir av seg selv for å gi andre håp. 

Tusen takk for at nettopp jeg fikk æren av å møte deg. Å håper på et videre samarbeid 

Til neste gang 

Ta vare på dere fordi ingen kan erstatte nettopp deg 😄

Frisk, syk, syk men kurert

Fra jeg fikk diagnosen til i dag har vert et rotteres av to mnd. Tiden inne på sykehuset avskjermet fra det virkelige liv ble ettervert greit å levbart. De to siste ukene var vanskelige det må jeg bare innrømme men jeg hadde ikke forespeilet meg at tiden etterpå skulle bli slik den har blitt. Legen snakket om bivirkninger som trøtthet men jeg er ikke trøtt bare slapp pågrunn av at jeg ikke klarer å holde på næring. Alt jeg spiser kommer opp og sulten ja den er vedvarende hele tiden. Men dette kan pågå ennå i to uker å jeg husker noen ord min bestemor sa engang. Kine: det gjør ikke noe om du er overvektig husk det kan komme dårligere tider å da er det godt å ha noe å tære på.  Dette sa hun på grunn av at ho var jo oppvokst under krigen og matlapp var ikke alltid det man ble feit av. Ja jeg er glad nå i dag fordi kroppen min kan takle tre uker uten noe særlig med mat. Gøy nei det kan jeg ikke si det er fordi man blir så desperat etter å få i seg noe å redselen er der hele tiden . Tanker i hodet som dehydrering, Natrium mangel og mangler generelt surrer i hodet hele tiden. Men hva er vel tre uker mot å forkorte sin egen tid her på jorda. Ja fremdeles har jeg livslyst å bare venter på at jeg blir så frisk at jeg kan begynne å arbeide opp kroppen min ute i naturen som jeg er så inderlig glad i igjen. Det hjelper ikke at våren er i anmarsj for egentlig skulle jeg nå hatt min første telt tur med tyri bål å ny stekt fisk i panna å bikkja liggende fornøyd ved siden av meg. Men i år blir det nok ikke noe av før ut på sommeren . Alikevel leker jeg med tanken fordi at det gir meg en vilje til å holde ut kanskje nettopp fordi denne viljen til å komme meg ut er så sterk kanskje derfor vil jeg kunne klare det mot alle odds. Ja jeg har vel alltid sagt å visst at jeg er å blir kjerringa mot strømmen og en tinnsoldat i hjertet. 

Take care 

brakyterapi

en brakyterapi vil med andre ord si innvendig stråling. jeg prøvde finne noen som hadde skrevet om egenerfaringen når det gjelder denne typen behandling men uten stort hell. Det hele startet med at jeg fikk en seng på gyn.pol avd. på radiumhospitalet. jeg var veldig redd siden dette var helt nytt for meg å som dere vet liker jeg definitivt ikke nye ting som jeg ikke har valgt selv .
først etter en time og etter pre medisinering kom det en portør å hentet meg ned til stråle 7 som det heter. det er der de gjør selve strålingen. Det som møtte meg der etter at jeg brakk meg av frykt var en lege og sykepleiere pluss anestesi lege, han var i å for seg veldig hyggelig og veldig god å prate med. egentlig minnet han meg om en litt større versjon av Eilev da heller ikke han hadde et eneste hårstrå på hode å var en særdeles varm fyr. Så fikk jeg en slags type morfin woow den typen der likte jeg svært godt for den gjorde meg happy og fornøyd og veldig snakkesalig. så hva jeg sa i går ja det er jeg ikke helt sikker på i dag. så fikk jeg spinal bedøvelsen som egentlig ikke var vondt og så sovnet jeg for så å våkne opp til mr ja ja våkne å våkne var vel mer eller mindre omtåket tror jeg for så å sovne igjen.Så ble jeg trillet opp på overvåkningen hvor jeg nok en gang brakk meg men fikk noe for det så det er bra. ketorax og litt saft og mat så var jeg endelig på vei ut av av delingen når kl var 7. Jeg hadde vondt i ryggen etter spinalen men alt i alt var egentlig ikke dette så ille som det ser ut til her. Hadde det ikke vert for den dumme angsten min så hadde dette gått mye enklere og foruten for mye brekninger men for meg så løste det ene ut noe annet.
bare å ligge bare i en skjorte på et bord var nok for meg. på en måte kan man jo også kalle dette for et overgrep men det er et frivillig overgrep så å si.
Når jeg omsider slapp ut av avdelingen så merket jeg straks at kroppen slappet av men selvfølgelig begynte jeg å grine å da brakk jeg meg igjen. det på grunn av at det samler seg slim. men etter det så hadde jeg det relativt greit men la meg tidlig da jeg frøs mye .

Dette er min opplevelse av det hele det er ikke ensbetydende med at det er slik for alle men på grunn av angsten min så ble det slik og derfor vil jeg også skrive dette fordi at dette kan hjelpe en annen til å forstå at det er ikke en smerteopplevelse heller tvert i mot.

Jeg fikk også svært gode nyheter i går å det var at behandlingen fungerer som forventet å svulsten har minsket. det er svært godt å vite for i en slik situasjon vil man alltid stå med et ben i graven uansett prognoser å lignende.
Det er en påkjenning på kroppen dagen etter å sef cellegift dagen min . hadde ikke særlig lyst til det i dag men har vel egentlig ikke så mye valg der heller men de er ihvertfal skjønne her da .
ekstra med veske er godt for kroppen merker jeg.

men når alt kommer til alt er jeg glad for at jeg har kun 2 uker igjen til torsdag

hva man velger å tenke

Nesten halvgått i behandlingen å jeg har vel tilpasset meg med god hjelp fra sobrilen. På den ene siden hadde jeg vel aldri trodd at angst kunne slå så sterkt ut i rent fysiske smerter å plager som det den gjorde hos meg.
jeg ble retten å sletten syk av min egen ekstreme redsel imens jeg trodde det var bivirkninger av selve behandlingen for når det skal sies så lignet de på nemlig bivirkninger som jeg hadde hørt om på forhånd.

men da sobrilen ble øket fra 10 til 25 mg ble alt mye bedre samme dag og jeg forsto da at det var min egen ekstreme fobiske tankegang som gav meg alle plagene og ikke behandlingen, noen bivirkningen får man jo men de er blitt kontrollerbare.

Jeg var å besøkte Gaustad sanatorium og fant vel ut der t jeg hadde nok stått på lobotomeringslisten på den tiden.
Skremmende tanke men når man går inn å ser på det så kan jeg også forstå det. På den tiden hadde de ikke medisiner og alle behandlinger var under utprøving men likevel var det også et menneskesyn bak dette her som jeg ikke tenkte på før jeg snakket med den damen som jobbet på museumet på Gaustad. tankegangen var nemlig at pasientene skulle få arbeide og få intellektuell fostring, de skulle ikke bli stigmatisert men de skulle inn i en daglig rutine og få ernæringsriktig kosthold. ok noe som har blitt glemt her imellomtiden tenker jeg da. I dagens samfunn er det jo kun å berolige og medisiner som er i fokus og ikke akkurat det med å ha noe å fordrive tiden med som er i tankegangen. men men selvfølgelig var det mange ting som ikke var av det bra på den tiden og jeg sier ikke at alt det som skjedde var av den positive arten men alt var ikke bare negativt heller, De som jobbet på Gaustad var genuint glad i pasientene sine å gjorde det de trodde var det beste for de. De hadde jo ikke noen diagnostisering verktøy heller før overlegen fant ut gradsystemet.

Elektrosjokk ja det blir jo brukt den dag i dag men på en helt annen måte men tanken om å restarte hjernen  startet nettopp her. Å man kan vel egentlig bare takke forgjengerne for deres lidelser.

Mange tanker gikk igjennom meg da jeg gikk rundt i museet å kikka på forskjellige ting å metoder som ble brukt på den tiden.
Jeg brukte vel tiden til å tenke på bakgrunn for det de gjorde enn å se på det som overtramp og overdreven bruk av tvang. Det sier seg jo selv at bruken av tvang var reell og mange følte seg nok krenket helt inn til beinet. Ta for eksempel en polstret dostol hva ser man og hvordan tenker man når man ser et slikt redskap hvor pasienten ble plassert i en polstret stol med hull i setet for så å bli innesperret i stolen: jo jeg kan se på det som ufattelig og vondt men på den andre siden så kan jeg se dette. En pasient liggende i remmer fordi han tilsynelatende er aggressiv og uregjerlig. På grunn av inaktivitet har avførings problemer. Han har tendenser til å kaste avføringen rundt seg får da klyster og får lov til å sitte i en dostol for å få tømt seg på en god måte uten at pleiere blir bombardert.

Alt har noe med tankesett og gjøre. Slik er det med min egen situasjon også, jeg kan velge å tenke negativt eller tenke positivt hver dag. Jeg velger da å tenke positivt  og finne ting og glede meg over hver dag.
Noen dager går det lett og andre dager går det tregere sånn er livet men det er ikke stagnert.

 
Det er vel slike dager som dette som gir meg gnisten til nettopp å tenke positivt gjennom dette.
Jeg skal tilbake dit igjen uansett hva det kommer til å koste meg av blod, svette og tårer for det er dette som gir meg livskvalitet.
Naturen har alltid gitt meg et rom for å lykkes og dermed vet jeg at jeg vil komme meg tilbake igjen.




Så er det bare å bite tenna sammen i fire uker til å tenke at for hver dag som går er jeg en dag nærmere min frihet igjen.

stå på alle dere der ute som strever, det finnes lys i tunellen på den ene eller den andre måten

selvbestemt død eller ikke

På Telemark Arbeiderblad sine nettsider er det blitt publisert en dokumentar om en mann med ALS som reiste til Sveits sammen med sin kone for å avslutte sitt eget liv.
Mange kommentarer har det blitt ut av dette innlegget om denne mannen og hans selvvalgte skjebne.

dødssyk
spiller det da noen rolle om man får lov til å velge å dø?
Er det noe galt i å velge å ta sitt eget liv?
Hvem bestemmer over ditt liv, du eller andre?

Hvorfor jeg stiller disse spørsmålene er fordi jeg tror av hele hjertet at alle vi mennesker innerst inne ønsker å dø på en fredfull måte uten for sterke smerter eller andre vedvarende plager som ofte er der i terminalfasen.

Jeg har tatt meg selv i det den siste uken i å finne filmer på you tube som omhandler tema som Sheney Stokes resporatory eller hospits terminal care. Nå lurer du kanskje på hva Sheney Stokes respirasjon er, det vil si at kroppen puster overfladisk i den siste aktive fasen av døden. Ofte vil det høres surklende og hult ut fordi musklene i ansiktet har sluttet å fungere. Dette er på ingen måte noe hyggelig for familie og overvære.
Noen mennesker dør med en slik kamp i seg at hele mennesket vrir seg i angst mens andre dør stille og rolig. For meg selv kan jeg jo bare håpe på at jeg segner om på en tur ute i marka eller at jeg rett å slett sovner å aldri mer våkner.
Hvem er det da som bestemmer hvem som skal få en flott død og hvem som skal måtte slite seg igjennom den siste fasen i livet, for en ting er alle enige om å det er at er man født skal man dø.
Jeg har overværet begge typer død og jeg må si at den ganger min mormor forlot denne jord så skjedde det på en vakker måte. Damen lå der å smilte som om hun hadde sett sin mester. Hun var sterkt religiøs og mange vil være uenig med meg på grunn av at de kan finne ut hvordan pupillene reagerer i dødsøyeblikket og hvordan hjernen fungerer i dødsøyeblikket. Allikevel smilte hun.
Etter mange år har jeg begynt å tenke mye på henne for egentlig så tror jeg at ho valgte det selv. Jeg gikk tilbake å gikk igjennom alle minnene jeg hadde fra henne de to siste årene å jeg tror dama hadde kreft men ønsket ikke å vite om det og heller leve den tiden ho fikk.

Den andre damen jeg har overvært i terminal fase var også en gammel dame men så ulikt min bestemor kjempet hun en kamp som var helt forferdelig å se på for en student. Men det lærte meg så mye også for via henne kunne jeg virkelig få være en del av noe større. Se på, høre på og ta på det er det mest viktige under den siste aktive fasen hvis man i tillegg kjemper i mot det. Jeg visste ikke på den tiden det jeg vet nå å det er sikkert mange ting jeg kunne ha gjort annerledes i forhold til henne men en ting er jeg glad for å det er at hun slapp å gå igjennom det alene. Jeg satt der i fem timer å så på henne, hørte hennes pust og prøvde å skrive ned de ord hun kunne få sagt ut imellom takene. Jeg husker jeg da fortalte henne at min mormor hadde sagt at gud ville møte henne og ta hånd om henne men i den situasjonen hennes så tror jeg neppe det hjalp. Det eneste som hjalp var egentlig berøringen og varmen to mennesker imellom.

Så hvem bestemmer?
Bestemmer jeg over mitt liv eller er jeg bar en del av en lege industri den dagen jeg er klar til å dra fra denne jorden. Skal jeg da bare være et tall i statistikken eller kan jeg med verdighet få lov til å avslutte mitt liv med samme humane tankegang jeg ville ha vist min hund den gangen ho ikke orker mer.

På den andre siden så er vel ikke mitt liv egentlig mitt. Det finnes noe større der oppe som til syvende og sist sitter med den endelige bestemmelsen angående mitt liv. Har jeg da lov til å gå inn å overprøve han. Livet i seg selv er beskyttelses verdig sier de fleste men er det det.
Det er vel livskvaliteten som er beskyttelsesverdig for når et menneske ikke har mer livskvalitet igjen hva er det da å bygge et liv på. Det jeg heller ville kaldt det er eksistens ja man puster, Men kan det kalles et liv.

 
Jeg håper i meg for meg selv at jeg er sterk nok til å ta en slik beslutning den dagen det måtte være. og på en måte gjøre det til en pilegrimsreise med slutten som mål for reisen. Det er slik jeg ser for meg at det er den eneste måten jeg tør å dø på. Selvbestemt men på en avslappende og måte.

Man kan jo ikke unngå å tenke på døden og kanskje har jeg tenkt alt for mye på den i det siste. Kanskje har jeg til og med foret meg selv for å kunne være forberedt.

Jeg har ikke alle svar men frykten i meg lever ennå så jeg er nok ikke klar for det akkurat nå.

så da gjenstår det å tenke positivt og leve så lenge jeg kan føle jeg har livskvalitet nok til å kalle mitt liv for et liv.

fortsett å smile det er fremdeles ikke skadelig

Peregrino i det virkelige liv

Ordet peregrino betyr å være fremmed og på sett og vis er det vel det jeg føler meg i denne reisen jeg tar fortiden. Ja jeg kaller det en reise nettopp fordi det er en indre reise som følger med når man får en slik diagnose.

Jeg kikker mang engang spørrende opp og lurer på hvorfor jeg ble valgt ut til å være en gerilja soldat. Jeg har på mange områder følt meg som en slik en som har måttet kjempe og kjempe for min egen identitet. Min bestemor er nok relativ sterk i meg enda mange år etter hun gikk bort men jeg skulle ønske hun kunne ha vert her nå. Jeg vet hva hun hadde gjort, hun hadde sitti på stolen sin på kjøkkenet å sett ut av kjøkkenvinduet og så hadde hun kikket på meg med sine varme øyne å sagt.
Kine kjære deg! du vil for alltid være den som sliter mest ikke fordi du er verst men fordi du er verdifull. Hun var sterkt kristen helt til hun døde men det undrer meg at hun ikke var redd. Hun var så fast i sin tro at ingen kunne skremme henne vekk fra det faktum at paradis ventet henne. Jeg derimot er vaklende liten og på mange måter ubetydelig i forhold til denne kvinnen.
jeg er nummer to og har alltid vert nummer to i min søskenflokk på to. Det er mulig derfor man fant seg til rette i pilgrims flokken.
En flokk av seriøse rastløse gale vandrere. Tenk jeg er pilgrim og det forandres ikke av en diagnose eller av andre påkjenninger av noe slag for det er hjertet mitt. Hjertet mitt kan jeg ikke forandre på for det er ikke en viljestyrt muskel.

Så skal man da finne sin livskvalitet i å vandre rastløst langt å lengre enn langt nesten som askeladden. Forskjellen på meg å askeladden må være at han vant prinsessa å halve kongeriket  mens jeg uansett taper men må være glad for det.
Livet i seg selv er her å nå og ingen kan bestemme hvor lenge man får her i denne verden, Det eneste man har råderett over er at ingen skal få tatt latteren eller smilet mitt bort.

Steinene blir slipt av vannet som utallige ganger har skylt over de og gjort de til vakre monumenter i naturen. Vi mennesker derimot blir slipt og formet av hendelser, opplevelser, kriser og erfaringer vi gjør oss igjennom disse minuttene og timene vi kaller liv.
Så er det da noen av oss som blir slipt mer enn andre, kanskje er det fordi vi har røffere kanter eller fordi materiale er sterkere.
Jeg velger å tro det er en læringsprosess for å bli en bedre versjon av meg selv.

 Det er slik jeg vil ta det og det er slik jeg vil gå inn i disse påløpende månedene som peregrino.
Jeg vet også at denne reisen har gjort meg mer klar på forskjellige punkt. Vent aldri med det du har lyst til for en dag er det for sent.
Derfor vil jeg bruke disse månedene til å planlegge min tur fra le puy til compostella.
Ikke fordi at jeg tror jeg kommer til å være noe overmenneske men fordi at jeg har lyst til det.
ok så vil kroppen være sliten og trøtt og nedbrutt men en ting har jeg lært meg å det er at kroppen blir sterkere av å bli brukt.

Folk sier gjerne buen camino som er slags hilsen med på reisen og med de ordene omfatter alt.

jeg har ikke helt planlagt når denne reisen skal skje men vet jeg skal dra før min bok får sitt siste kapittel.
for har arbeidet mye på den i denne tiden også.

så til dere der ute som er på reise uansett hva slags reise sier jeg
god reise å må veien være god

Livet i endring

Livet som jeg kjenner det er i endring. Før jul ble jeg diagnostisert med livmorhalskreft og livet som jeg kjenner til det vil aldri bli det samme igjen. 

Livet går videre på sett og vis gjør det nok det "pilgrim" ja det er det ingen som kan ta i fra meg. 

Tankene er mange når man får en slik diagnose slengt i trynet hva gjør jeg nå? 

Vil jeg overleve eller er det slutten for meg her på denne jord ? 

Hvis jeg da på tross dette overlever hvordan vil mitt liv bli. Det jeg vet er at mye av meg vil jo nå måtte bli fjernet fra meg . Min identitet som kvinne blir mulig borte hva blir jeg da søppel, intetkjønn, eller rett å slett bare noe. 

Hvorfor skulle jeg måtte gå igjennom dette også i mitt liv. Hva er det jeg skal måtte lære meg ved å oppleve dette.

Frykt og sorg blander seg i meg som en rotor på en båtmotor. Hva om dette er slutten ja da vil jeg gå min siste tur her blant de jordiske. 

Alt er uforutsigbart skremmende å følelsesmessig krevende og på en måte kan det minne meg om min første vandring men så helt forskjellig også. 

Svarene jeg søker må jeg nok fortsette å lete etter. Men kontrollen er ikke min lenger og må derfor bare la meg hundens med, tatt på, sendt hit og dit. 

Hva med meg ? 

På denne tiden av året er det ikke mye liv å se ute heller. 

Stråleterapi og cellegift i 7 uker ja jo det er sikkert greit. 

Kvalme og alt som følger med er ikke verre enn mitt eget hode. 

Så spør jeg meg selv skal man da overleve for enhver pris. 

Skal jeg nok engang fighte meg igjennom fordi andre kommer til å savne meg. Hva med meg? Har jeg ingenting å si i dette her. Svaret er nei! 

Dette må bare gå sin gang så får man prøve å få til noe som ligner på et liv etterpå. Hvordan min vei blir vet jeg ikke enda men jeg skal da overleve .

Nok engan går jeg ut på tap, tap siden for uansett hva jeg velger har det negative følger. 

Så hva velger man å leve med sorg, hat og bitterhet over alt man har blitt frastjålet  eller slippe taket.

Livet har jeg allerede valgt så får depresjonen å all dævelskapen bli medisinert bort 

Kanskje lykkepille hadde vert noe