Vanskelig er vel ordet som fyller mitt indre når jeg med lengsel bare kan se og ikke delta. Det som engang var mitt liv virker så langt unna idag. Å være pilgrim sier de at ikke har betydning om man går eller ikke men for meg betyr det livskvalitet og tilhørighet. Det er nettopp dette jeg føler jeg går glipp av når min dustete kropp nekter å høre på hva jeg ønsker å vil.
I det samme sekundet blir jeg bombadert med blogg innlegg hvor mennesker har liksom karret seg dit jeg skulle ønske jeg var, hvorfor skulle det ende slik for meg, hvorfor skulle jeg ikke få beholde det eneste som holdt meg levende å ikke bare badende rundt i mitt eget mørke.
Ordet pilgrim stikker meg dypt fordi det var min identitet, det var noe jeg Eide . Hvorfor tok Gud eller skjebnen noe av det vakreste jeg vet om fra meg.
Ordet hvorfor er der hele tiden , mulig er det der fordi jeg er for dum til å forstå hvordan det hele er blitt skrudd sammen.
Eller er det bare rett å slett uforståelig, for vanskelig å ta inn over seg kanskje.
Hvem er jeg foruten å være pilgrim, et null, ufør, syk, gal eller bare eksisterer jeg på et annet plan . Et plan hvor jeg selv må finne meg selv igjen , men hvorfor har jeg gjemt meg så utrolig godt.
Hvor er jeg , kan noen finne meg.
Nei ingen kam finne meg , det er den reisen jeg selv må ta fatt på selv så sliten jeg er.
Egentlig har jeg lyst til å bare skrike, skrike av full hals om hvor urettferdig livet mitt er å har vert, men det kan jeg ikke. Jeg er ikke men er eller var.
Det eneste jeg vet med sikkerhet er at det gjør vondt, veldig vondt helt inn der hvor veldig få mennesker har fått et lite innsyn.
For slipper jeg alt vil ikke mennesker tåle å høre .
Men allikevel må jeg fortsette med å fortsette , å gi opp er jo fristende men ennå puster jeg inn å ut selv om håpet forsvinner å blir mindre å mindre.
