En dag i diakoniens teggn

 I forrige uke var jeg vert så heldig å få delta med foredrag på generalforsamlingen i diakoniforbundet. Var temmelig nervøs men mannet meg opp til å kunne gjennomføre vertfall å møte opp. Etter en natt med lite søvn gikk til Scandia hotell bystranda i Kristiansand å fant til og med frem.Da jeg kom frem møtte Eilev meg i lobbyen og som vanlig var det godt å se han. Jeg merket at jeg begynte å roe meg ned så fort han var i nærheten å det lover jo godt. Så bar det opp i etasjen over hvor jeg fikk i meg et par skiver for mat hadde jeg ikke klart å tenke på men godt var det når det blei tilbudt.

Det startet med at en som heter Rune snakket om pilegrims  temaet å det gjorde han på en så varm måte at det var i grunn enkelt for meg å smette inn i etterkant. Så nå det var Eilev sin tur tok det ikke så lange stunden før han ropte på meg. Jeg pusta godt inn engang og så på de som satt der å jeg følte jeg var blant venner. foredraget gikk som alltid "i fri flyt" men det som overasket litt var alle de fine kommentarene jeg fikk i etterkant. Alle disse menneskene som syntes dette rørte de ja det var vanskelig for meg så jeg svelget et par klumper underveis fordi det hadde sett dumt ut hvis jeg begynte å lekke. På en måte så føltes det ut som å komme i en kirke full av lys og det var så varmt å godt at det var bare helt herlig å sitte der i den atmosfæren det blir når slike godhjertede mennesker er samlet.

Eilev var seg selv lik der også, er det en ting som jeg kan si om han i slike fora så er det at den mannen har mark. Så jeg kjente meg igjen i han der han satt å vrei seg å satt vel egentlig ikke helt som de andre men likevel var han som de andre.
Tenk så kult det hadde vert om jeg fikk lov til å være med de som medlem men jeg er dog ikke diakon på papiret selv om jeg er det i hjerte å sinn.
sitter egentlig bare men gode å varme tanker og mange gode ord tilbake etter dette opplegget .

Varmen fra slike mennesker er så viktig i hverdagen
ikke bare fordi jeg føler at jeg passer inn men det gjør noe med meg. Disse menneskene har bare vert gode mot meg og de gir meg tilbakemeldinger som jeg ikke kunne drømt om.

Etter mat pausen var det klart for general forsamlingen å jeg vurderte frem og tilbake om jeg kunne gå inn å overvære det inntil bussen min skulle gå, tonene som kom fra møterommet var så vakre og jeg kikket inn . Eilev vinket på meg å jeg kjente det stakk i meg skulle jeg virkelig få lov til å være der sammen med de.
Jeg satte meg ned å lyttet og prøvde å få med meg alt som ble sagt mens jeg så på alle disse stolaene som hang på siden burgunder røde hang de der som diamanter, tegnet på diakonen i kirka å jeg satt å drømte om den dagen jeg er ferdig med utdannelsen å fikk den på meg som et tegn på at det valget jeg tok var riktig og at han velsignet meg. Det er langt unna men allikevel min drøm, en drøm ingen kan ta i fra meg.
Diakonen et lys i hverdagen her og alle andre steder, et menneske som gir av seg selv for andre og som viser bibelen ut i praksis.
Det er nettopp hos disse jeg kan se min fremtid kanskje fordi de allerede har godtatt meg eller kanskje fordi jeg allerede har godtatt dem. Eilev sa at dette er jo folk du ikke kjenner ja svarte jeg men de er diakoner så da kan man jo bli kjent. Det er rart av meg å si sånt for egentlig så er jeg ikke sånn men det er som om jeg på forhånd vet at de er gode mennesker fordi jeg har erfart noen et de er det. Det får meg til å tenke på mine andre erfaringer ja de erfaringene som man egentlig ikke ville hatt der men har der likevel. Valget man tar på forhånd er avgjørende for det meste når man møter mennesker uansett hvem de er eller hva de gjør.
Men så var tiden inne til at jeg måtte forlate denne fine flokken av diakoner og tenkte å smyge meg usett ut av døren så reise Eilev seg opp å plutselig klappet alle sammen " noe så flaut" men godt. Jeg gikk ned trappa å tenkte ja dette er meg jeg er god nok til dette og det holder for meg.
Bestilte taxi for å være sikker på at jeg kom meg til riktig sted og han som kjørte taxien begynte å legge ut om barnevern og jeg kom til å si det at barnevernet burde bli revidert. Det åpnet opp for noe helt spesielt som jeg aldri har opplevd før for denne mannen fortalte plutselig hele sin historie å satt å liksom ventet på at jeg skulle svare han. Jeg trakk pusten inn å sa forsiktig ut at "jeg synes du er flink jeg de trenger bare en som bryr seg om de og som vil tilbringe tid med de og vil gi sitt alt for at de skal ha det bra " jeg så tårene presset i han og fikk en klump selv for jeg vet hvordan han følte det da han fortalte det han gjorde. Jeg visste jeg måtte gå og jeg skjønte han egentlig ville ha pratet lengre men jeg sa at hvis jeg var han hadde jeg tatt meg en tur innom kirken å fått pratet med en diakon der. Han kikket på meg og nikket å gav meg en klem før han sa"jeg vet ikke hva du heter men på en eller annen måte stolte jeg på deg og det er ikke likt meg det må være noe spesielt med deg" jeg smilte til han mens jeg gikk ut av bilen . Merkelig tenkte jeg men jeg håpet på at han fikk et lite lys i form av noen velmenende ord slik at dagen hans ble litt bedre.

Så kom bussen og jeg satte meg ned og tenkte for en herlig dag det hadde vert og hvor trøtt denne pilegrimen var nå. Jeg hadde brukt opp det jeg hadde og var tom, tom men glad.

Tusen takk til dere alle som var med på denne general forsamlingen i diakon forbundet. Tusen takk for de vakre gavene jeg fikk enten om det var i ord , toner eller i form av en nydelig glass engel eller en bok .


Fortsett med det gode arbeidet dere gjør.