brakyterapi

en brakyterapi vil med andre ord si innvendig stråling. jeg prøvde finne noen som hadde skrevet om egenerfaringen når det gjelder denne typen behandling men uten stort hell. Det hele startet med at jeg fikk en seng på gyn.pol avd. på radiumhospitalet. jeg var veldig redd siden dette var helt nytt for meg å som dere vet liker jeg definitivt ikke nye ting som jeg ikke har valgt selv .
først etter en time og etter pre medisinering kom det en portør å hentet meg ned til stråle 7 som det heter. det er der de gjør selve strålingen. Det som møtte meg der etter at jeg brakk meg av frykt var en lege og sykepleiere pluss anestesi lege, han var i å for seg veldig hyggelig og veldig god å prate med. egentlig minnet han meg om en litt større versjon av Eilev da heller ikke han hadde et eneste hårstrå på hode å var en særdeles varm fyr. Så fikk jeg en slags type morfin woow den typen der likte jeg svært godt for den gjorde meg happy og fornøyd og veldig snakkesalig. så hva jeg sa i går ja det er jeg ikke helt sikker på i dag. så fikk jeg spinal bedøvelsen som egentlig ikke var vondt og så sovnet jeg for så å våkne opp til mr ja ja våkne å våkne var vel mer eller mindre omtåket tror jeg for så å sovne igjen.Så ble jeg trillet opp på overvåkningen hvor jeg nok en gang brakk meg men fikk noe for det så det er bra. ketorax og litt saft og mat så var jeg endelig på vei ut av av delingen når kl var 7. Jeg hadde vondt i ryggen etter spinalen men alt i alt var egentlig ikke dette så ille som det ser ut til her. Hadde det ikke vert for den dumme angsten min så hadde dette gått mye enklere og foruten for mye brekninger men for meg så løste det ene ut noe annet.
bare å ligge bare i en skjorte på et bord var nok for meg. på en måte kan man jo også kalle dette for et overgrep men det er et frivillig overgrep så å si.
Når jeg omsider slapp ut av avdelingen så merket jeg straks at kroppen slappet av men selvfølgelig begynte jeg å grine å da brakk jeg meg igjen. det på grunn av at det samler seg slim. men etter det så hadde jeg det relativt greit men la meg tidlig da jeg frøs mye .

Dette er min opplevelse av det hele det er ikke ensbetydende med at det er slik for alle men på grunn av angsten min så ble det slik og derfor vil jeg også skrive dette fordi at dette kan hjelpe en annen til å forstå at det er ikke en smerteopplevelse heller tvert i mot.

Jeg fikk også svært gode nyheter i går å det var at behandlingen fungerer som forventet å svulsten har minsket. det er svært godt å vite for i en slik situasjon vil man alltid stå med et ben i graven uansett prognoser å lignende.
Det er en påkjenning på kroppen dagen etter å sef cellegift dagen min . hadde ikke særlig lyst til det i dag men har vel egentlig ikke så mye valg der heller men de er ihvertfal skjønne her da .
ekstra med veske er godt for kroppen merker jeg.

men når alt kommer til alt er jeg glad for at jeg har kun 2 uker igjen til torsdag

hva man velger å tenke

Nesten halvgått i behandlingen å jeg har vel tilpasset meg med god hjelp fra sobrilen. På den ene siden hadde jeg vel aldri trodd at angst kunne slå så sterkt ut i rent fysiske smerter å plager som det den gjorde hos meg.
jeg ble retten å sletten syk av min egen ekstreme redsel imens jeg trodde det var bivirkninger av selve behandlingen for når det skal sies så lignet de på nemlig bivirkninger som jeg hadde hørt om på forhånd.

men da sobrilen ble øket fra 10 til 25 mg ble alt mye bedre samme dag og jeg forsto da at det var min egen ekstreme fobiske tankegang som gav meg alle plagene og ikke behandlingen, noen bivirkningen får man jo men de er blitt kontrollerbare.

Jeg var å besøkte Gaustad sanatorium og fant vel ut der t jeg hadde nok stått på lobotomeringslisten på den tiden.
Skremmende tanke men når man går inn å ser på det så kan jeg også forstå det. På den tiden hadde de ikke medisiner og alle behandlinger var under utprøving men likevel var det også et menneskesyn bak dette her som jeg ikke tenkte på før jeg snakket med den damen som jobbet på museumet på Gaustad. tankegangen var nemlig at pasientene skulle få arbeide og få intellektuell fostring, de skulle ikke bli stigmatisert men de skulle inn i en daglig rutine og få ernæringsriktig kosthold. ok noe som har blitt glemt her imellomtiden tenker jeg da. I dagens samfunn er det jo kun å berolige og medisiner som er i fokus og ikke akkurat det med å ha noe å fordrive tiden med som er i tankegangen. men men selvfølgelig var det mange ting som ikke var av det bra på den tiden og jeg sier ikke at alt det som skjedde var av den positive arten men alt var ikke bare negativt heller, De som jobbet på Gaustad var genuint glad i pasientene sine å gjorde det de trodde var det beste for de. De hadde jo ikke noen diagnostisering verktøy heller før overlegen fant ut gradsystemet.

Elektrosjokk ja det blir jo brukt den dag i dag men på en helt annen måte men tanken om å restarte hjernen  startet nettopp her. Å man kan vel egentlig bare takke forgjengerne for deres lidelser.

Mange tanker gikk igjennom meg da jeg gikk rundt i museet å kikka på forskjellige ting å metoder som ble brukt på den tiden.
Jeg brukte vel tiden til å tenke på bakgrunn for det de gjorde enn å se på det som overtramp og overdreven bruk av tvang. Det sier seg jo selv at bruken av tvang var reell og mange følte seg nok krenket helt inn til beinet. Ta for eksempel en polstret dostol hva ser man og hvordan tenker man når man ser et slikt redskap hvor pasienten ble plassert i en polstret stol med hull i setet for så å bli innesperret i stolen: jo jeg kan se på det som ufattelig og vondt men på den andre siden så kan jeg se dette. En pasient liggende i remmer fordi han tilsynelatende er aggressiv og uregjerlig. På grunn av inaktivitet har avførings problemer. Han har tendenser til å kaste avføringen rundt seg får da klyster og får lov til å sitte i en dostol for å få tømt seg på en god måte uten at pleiere blir bombardert.

Alt har noe med tankesett og gjøre. Slik er det med min egen situasjon også, jeg kan velge å tenke negativt eller tenke positivt hver dag. Jeg velger da å tenke positivt  og finne ting og glede meg over hver dag.
Noen dager går det lett og andre dager går det tregere sånn er livet men det er ikke stagnert.

 
Det er vel slike dager som dette som gir meg gnisten til nettopp å tenke positivt gjennom dette.
Jeg skal tilbake dit igjen uansett hva det kommer til å koste meg av blod, svette og tårer for det er dette som gir meg livskvalitet.
Naturen har alltid gitt meg et rom for å lykkes og dermed vet jeg at jeg vil komme meg tilbake igjen.




Så er det bare å bite tenna sammen i fire uker til å tenke at for hver dag som går er jeg en dag nærmere min frihet igjen.

stå på alle dere der ute som strever, det finnes lys i tunellen på den ene eller den andre måten