Skrittene frem ble veien tilbake
.Sekken føles tyngre enn den gjorde
for et år siden men det gjør ingenting. Byrden i seg selv er blitt enklere å
bære, mulig er det fordi jeg har blitt sterkere for tyngden av det hele er like
stor som det forrige året. Jeg går her og tenker på alle disse mennesker som
har gått nettopp denne stien før meg og det slår meg at de må ha virkelig
ønsket noe. Jeg tror de på en måte fikk
det de ønsket seg men kanskje ikke slik de hadde forventet å få det.
Helbredelse kan være så mangt kanskje nettopp det å bli sterkere slik at byrden
blir lettere er helbredelse i seg selv.
Merker fort at dette rører ved noe langt inne i meg når jeg går slik og
lar tankene vandre mens jeg går mine skritt en etter en. Er dette da min veg, kan jeg kalle denne min.
Ja på en måte kan jeg kalle denne for min veg fordi denne vegen kan jeg
relatere mitt liv til. Denne ulendte skråningen hvor jeg bare går og venter på
at jeg skal falle den har jeg da følt før kanskje ikke slik fysisk men rent
psykisk kan jeg nå si at jeg har hatt denne erfaringen før. Så vil det si at
denne erfaringen kan gi meg noe på min veg i år men det vet jeg ikke helt enda.
 |
D
Jeg er en pilgrim på
veg frem til noe men det betyr ikke så mye for meg for det er selve veien som
har sin store betydning for meg. Skrittene som jeg går blir en vandring langs
mine egne stengsler for de har jeg mange av. Stengsler som gjør meg nettopp til
den personen jeg er på godt og vondt, men her oppe blir disse stengslene åpnet
og jeg kan bevege meg fritt omkring i mitt eget hode. Følelsen av helhet og
tilhørighet er god å kjenne på og på en måte er man blitt en familie.
Når halve strekningen var overvunnet tenkte jeg nok engang
at jeg er sliten mer sliten enn jeg burde være hva og hvorfor ble jeg så sliten
men etter vert forsto jeg at kroppen min ble sliten fortere nettopp fordi den
har vert igjennom det den har vert igjennom men en god start på og komme opp på
mitt komfort nivå er jo nettopp å bli sliten å det er definitivt ikke dødelig å
bli sliten heller så fattet man da mot til å gå igjen med en fot om gangen.
dag 2 Vågsli- Ulevå
Endelig hjemme igjen der oppe i
fjellheimen der kan jeg legge meg ned å bare la tankene forsvinne sammen med de
mektige fjellene. Naturen er vakker og storslått og følelsen av å tilhøre er
sterkere enn noen gang. Tenk at jeg skulle få se dette en gang til i mitt liv.
Jeg er takknemlig til han som har gitt meg muligheten til å få gå slik å bare
være tilstede. De dagene man kjemper seg igjennom vert minutt er tanken på
dette et lys som kan gi meg en gnist til å fortsette å kjempe min kamp. Tanken på
dette fellesskapet som blir til i vandringen og gleden av å være.
«Du er ikke syk du» er
det noen som sier til meg siden jeg har blitt bedre, men selv om jeg ikke sliter med like mange
problemer som før så ligger det bak å lurer og det vet jeg. Tankene som flyr
igjennom meg er mange og hvor lang tid skal jeg få ha det så noenlunde før jeg
får meg en i trynet igjen å faller er vel et spørsmål jeg tenker ofte på. Redselen for nettopp det er veldig stor og på
mange måter føles det som å gå opp til Fjellstad på den første dags turen men
klarer man det så kan det vel hende man klarer den indre vandringen også.
Dag 3 Ulevå – Svandalsflona.
Så ser jeg ut over Dyrskard så
vakker at det kan ta pusten ut av meg. Føler meg ikke i form i det hele tatt
men det er greit fordi opplevelsen er så sterk for meg. Jeg skulle nok innerst
inne ønsket at kroppen min ikke var så brukt og sliten men det er ingenting som
jeg har makt til å forandre på så jeg får konsentrere meg om det jeg faktisk
har makt til å gjøre noe med. På mange områder føler jeg meg annerledes nå enn
jeg gjorde i fjor det er liksom slik at erfaringer man har tilegnet seg i løpet
av et år tynger meg på en eller annen måte og tankene er tyngre å bære men hovedtyngden
er blitt lettere allikevel. Jeg er ikke så skråsikker på ting lenger og tvil
henger sammen med sannhet, men hvilken sannhet som kommer ut av en slik tur er
så forskjellig fra det virkelige liv. Her oppe hvor jeg er omsluttet av
kjærlighet på alle kanter, her oppe hvor ingen bryr seg om mine
reaksjonsmønstre eller forteller meg at jeg er svak fordi jeg har tatt valget
om å fortsette på min indre vandring i samsvar med min terapeut. Jeg er ikke
svak jeg er bare ikke skapt slik at jeg kan bære ti tonn på min rygg uten at
det gir arr. Diakonen gir meg et smil som om han forteller meg at han ser, mens
jeg prøver å ta meg sammen å kjempe videre. Det er godt å få slike smil og
tanker som gir meg det lille ekstra lyset som jeg er så avhengig av i det lange
løp. Veien er vakker og lang og den første delen er på en måte litt kjedelig
men det gir meg et pusterom for jeg behøver ikke konsentrere meg om steiner jeg
kan snuble i eller noe annet som gjør at jeg kan dette. Jeg kan bare gå her å
la inntrykkene synke inn i meg som en elv av godhet. På en møte går jeg å
tenker på min egen død, når og hvordan legger jeg over til en som er større enn
meg, men om jeg fikk være så heldig å dø her oppe blant mine pilgrimsvenner så
ville jeg dø i en boble av kjærlighet, omsorg og fred i mitt hjerte. Så når den tanken er lagt bort og bearbeidet
kunne jeg fortsette videre på min vei mot toppen. Den gamle tunnellen som ligger
der minner meg om meg selv, den er for gammel og for ubrukelig til å kunne
brukes men for spesielt interesserte er den allikevel vakker å har sin
betydning på Haukelifjell slik er det
med meg også. Tenkt så fantastisk at det finnes slike mennesker som ser det
vakre i ubrukelige ting. Styrke er ikke noe man kan måle i hvor vellykket man
er men hvor mange tårer man har grått med slike øyne ser jeg på menneskeheten og
på en måte tror jeg at naturen er blitt skapt slik at den gjenspeiler nettopp
denne tanken for ingen kan si at en blomst er styggere og mer ubrukelig enn
noen annen eller at et fjell er skjevere å derfor mindre vakkert. Naturen har
blitt skapt slik at det er et utrolig mangfold av både blomster, trær, fjell og
dyr uten tanke for at noe er bedre enn noe annet.
Dag 4 Svandalsflona – Røldal
Årets siste etappe litt rart med
den etappen der. Hvert år så gruer jeg meg til den siste stigningen bare for å
finne ut at den er ikke noe problem men i min hjerne så har det satt seg fast
et minne om at jeg omtrent ikke orket å gå opp den stigningen. Slik er det
negative erfaringer gir spor i hjernen vår å merkelig nok kreves det mer
positive erfaringer for å skrive over et gammelt spor enn det tar for å lage et
helt nytt negativt spor. På mange måter synes jeg den siste etappen er ille
fordi tårene presser på hele veien og jeg konsentrerer meg for å holde de inne.
Ja jeg er ekstremt følelsesladet ikke fordi jeg er lei meg men fordi jeg vet at
snart er turen slutt og alle går vert til sitt. Jeg er gråtkvalt når jeg kommer
frem til kirken i Røldal mye fordi jeg har faktisk klart det i år også for det
var ikke sikkert før i år. Selv om kroppen er sliten og ikke i form klarte jeg
det på tross av alt. På en måte følte jeg ikke kunne la forventningen alle
hadde til meg i grus derfor ble det annerledes. Jeg kunne ikke kutte etapper på
grunn av svimmelhet eller kutte etapper på grunn av utmattelse for hva slags signaler
ville jeg sendt de andre så da var det bare å fortsette uten å tenke over det.
Se deg ikke tilbake,
Men hold blikket fremover.
Vær ikke redd for det ukjente
For i det øyeblikket du åpner
Vil du finne
Lærdommen i år blir at: jeg har lov til å si at jeg er sliten, min
verdi avhenger ikke på hvor fort jeg går eller om jeg er først til toppen.
Min verdi er der fordi jeg er meg
og ingen andre.
En pilgrim av hjerte, kropp og sjel
