Fra jeg fikk diagnosen til i dag har vert et rotteres av to mnd. Tiden inne på sykehuset avskjermet fra det virkelige liv ble ettervert greit å levbart. De to siste ukene var vanskelige det må jeg bare innrømme men jeg hadde ikke forespeilet meg at tiden etterpå skulle bli slik den har blitt. Legen snakket om bivirkninger som trøtthet men jeg er ikke trøtt bare slapp pågrunn av at jeg ikke klarer å holde på næring. Alt jeg spiser kommer opp og sulten ja den er vedvarende hele tiden. Men dette kan pågå ennå i to uker å jeg husker noen ord min bestemor sa engang. Kine: det gjør ikke noe om du er overvektig husk det kan komme dårligere tider å da er det godt å ha noe å tære på. Dette sa hun på grunn av at ho var jo oppvokst under krigen og matlapp var ikke alltid det man ble feit av. Ja jeg er glad nå i dag fordi kroppen min kan takle tre uker uten noe særlig med mat. Gøy nei det kan jeg ikke si det er fordi man blir så desperat etter å få i seg noe å redselen er der hele tiden . Tanker i hodet som dehydrering, Natrium mangel og mangler generelt surrer i hodet hele tiden. Men hva er vel tre uker mot å forkorte sin egen tid her på jorda. Ja fremdeles har jeg livslyst å bare venter på at jeg blir så frisk at jeg kan begynne å arbeide opp kroppen min ute i naturen som jeg er så inderlig glad i igjen. Det hjelper ikke at våren er i anmarsj for egentlig skulle jeg nå hatt min første telt tur med tyri bål å ny stekt fisk i panna å bikkja liggende fornøyd ved siden av meg. Men i år blir det nok ikke noe av før ut på sommeren . Alikevel leker jeg med tanken fordi at det gir meg en vilje til å holde ut kanskje nettopp fordi denne viljen til å komme meg ut er så sterk kanskje derfor vil jeg kunne klare det mot alle odds. Ja jeg har vel alltid sagt å visst at jeg er å blir kjerringa mot strømmen og en tinnsoldat i hjertet. Take care
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar