Jeg er begynnelsen og slutten står det i en gammel bok jeg arvet fra min bestemor. Hva betyr det egentlig for meg. Jeg ser begynnelsen men frykter for slutten. Mitt liv er verdifullt kanskje ikke for andre men det er verdifullt for meg selv.
Jeg våkner opp ser sola og jeg ser småfuglene og jeg vet de er en del av noe som er større enn meg selv. Dagene denne uken har gått langsomt og fort som om jeg ikke helt bestemte mine dager selv. Tankene har gått til fjells og til Ulevå og Dyrskar og om veien jeg går. Denne veien som var så tung men som ble enklere å gå etterhvert som jeg ble sterkere.
Jeg har også bestemt meg for å dele denne prosessen med dere som leser og med det kanskje jeg kan gi håp å trøst til den som sliter for denne gangen er jeg ikke alene. Det er mange som dette har rammet og utfallet har vert i prosenter positivt men jeg vet også hvilke tanker som dukker opp og hvor vanskelig det er å si til seg selv at dette klarer du.
På mange måter ser jeg sammenhengen mellom min første pilgrimstur og nettopp denne reisen jeg er nødt til å gå nå. De begge er uforutsigbare og tøffe men den ene gav meg livet i gave og den andre reisen er nettopp påbegynt.
Flammende fra lyset varmer meg og Eilev som var den første utstrakte hånd jeg har møtt holder meg fremdeles i sin hånd. Jeg tar tak i hånden hans og jeg vet jeg kan stole på han derfor er det også godt å dele dette med han. Jeg skulle ønske at alle hadde en Eilev som man kunne hvile litt hos ikke fysisk men psykisk. For det er nettopp det som skjer når jeg prater med han. Denne hvilen han gir omslutter meg på alle kanter og mine tanker går videre og jeg spør meg selv om det er Gud som gir meg hvile gjennom Eilev. Er det egentlig Guds hånd jeg tok tak i den regnfulle dagen ved bekken eller var det dem begge.
Livet for meg har gått i kruseduller og på mange måter er disse rundene blitt til lys glimt. Hvis du hadde spurt meg for 6 år siden ville du antageligvis fått et annet svar enn det jeg kan gi deg i dag. Jeg hadde nok fortalt deg at livet var ikke verdt å leve fordi jeg hadde ikke noe liv som var verdt nok å holde meg i live for, Nå ville jeg ha sagt noe annet jeg ville ha fortalt deg hvor verdifullt hvert eneste liv er selv om man ser det selv eller ikke så er livet i seg selv det mest verdifulle et menneske har. Dette livet man har fått i ave innebærer glede og fremgang men det innebærer også smerte og sorg. Det finnes ikke det menneske i denne verden som ikke har eller vil oppleve sorg eller smerte. Jeg vet at til og med sorgen å smerten er verdifull selv om den er vanskelig og innviklet så er det endel av livet. På mange måter så er det vel det som har formet meg, igjennom prøvelser og vanskeligheter blir man sterkere og sterkere. På mange måter tenker jeg på denne situasjonen slik at jeg skulle så gjerne hatt noen med meg og ikke bare ved siden av meg selv om jeg ikke egentlig innerst inne ønsker at noen skal oppleve det jeg gjør i denne tiden.
Det ligger utrolig mye ensomhet i å vite at denne reisen må jeg gjøre alene men med mennesker ved siden av meg. Det er nettopp da tankene om Golgata dukker opp mitt i alt rotet . Det var vel slik Jesus følte det også der han gikk oppover med det tunge korset på ryggen. Selv om det gikk ettervert en bak å hjalp han med å bære lå hovedtyngden på han selv . Jeg skulle ønske jeg kunne ha hjulpet han for den smerten han gikk igjennom men jeg var ikke født enda .
Jul, jul, jul og atter jul akkurat det betyr lite for meg i år men det som betyr noe er kjærligheten i blant oss. Sønnen min som jeg skal feire den sammen med og mitt tante barnet mitt som kommer. Det å være sammen med de betyr mer for meg enn noe annet.. Det er jo slik at dette året har ikke julepynt eller noe annet som minner om jul fordi jeg har ikke hatt overskudd imellom øra til å pynte men det er også helt greit for jeg har bestemt meg for å utsette julen i år til den dagen jeg kan få et svar om at alt vil gå bra. Da skal jeg feire jul, påske og pinse i ett.
men jeg ønske alle en fantastisk jul og et velsignet nytt år .
Lev i håp (det skader ikke)
