dag 1 og 2
Jeg er sliten tenker jeg når øynene mine møtte lyset fra vinduet den dagen jeg reiste. Jeg hadde allerede pakket klart men kroppen og hode var egentlig ikke reiseklart dette året. I to uker hadde jeg mareritt om utallige scenarier som kunne skje meg på fjellet og for første gang på seks år gledet jeg meg definitivt ikke til turen. Hvordan ville de andre se på meg i år, vil de se på meg med det kreft blikket eller vil de se forbi kreften jeg fikk og se meg.som den pilegrimen jeg var i fjor. På bussen opp til Åmot satt jeg og prøvde på å formulere diverse unnskyldninger for å ikke vandre for selv om lysten var der visste jeg at dette året ville en vandring aldri kunne finne sted for min kropp var ødelagt og egentlig var vel tanken på at hele livet mitt var blitt ødelagt sammen med kroppen min. Jeg visste det ville bli tøft for meg og se de andre legge ut på tur men det måtte jeg lære meg å tåle hvis jeg i det hele tatt reiste opp til Grunge i år. Jeg følte meg liten å redd da jeg gikk av bussen på Åmot men tanken på å få møte min gode venn prosti-diakonen fra Dalen løftet vekk den verste delen av frykten for jeg gledet meg til å treffe han igjen. Etter en tid kom omsider diakonen og vi kjørte sammen opp til Grunge kirke hvor vandringen starter i fra. I bilen opp dit fortalte jeg han om min frykt men som han alltid klarer fikk han tankene mine på et bedre sted enn der de var når vi møttes. Så var vi der Grunge kirke som ligger så vakkert nede ved vannet. Jeg kjente suget i meg etter å gå samtidig som hele kroppen min strittet i mot med alt hva den hadde av forsvar. Noe i meg ville allikevel prøve så første turen på 6 hele kilometer skulle jeg visst gå.
6 km det er 3 og en halv km lenger enn den turen jeg har tatt den siste uken sammen med min firbente og 3.5 km er ganske så mye for en ødelagt kropp og et deprimert hode. Da kom alle menneskene og jeg ble fylt med varme klemmer og gode tanker. Tjostov fikk æren av å åpne den nye veien som gikk fra kirka til velemoen, flott veg å gå på.
Jeg kom omsider til Velemoen, 6 km hadde jeg klart å gått. egentlig skulle jeg hoppet av glede men det eneste jeg tenkte på var hvordan jeg skulle gjøre det dagen etterpå da vi skulle gå ca 14 km og mye av det var reine oppover bakker. Jeg ble sliten bare av å tenke på å skulle gå de tunge bakkene opp til grusveien der strøm ledningene gikk, så jeg bestemte meg da at jeg kunne be om å bile opp de verste bakkene for så prøve å gå. Frokosten på Edland skole var en prøvelse i seg selv for jeg hadde jo ikke en anelse på hvordan mitt apparat ville funke siden strålingen hadde tatt å romstert både i tarm og i blære. Skulle jeg ta sjansen på å spise eller ikke men jeg kunne ikke gå en hel dag uten mat heller det visste jeg. ja da var det bare å presse ned ei skive å håpe på at den skiven ikke kom ut før til kvelden.
Tør ikke begynne på motbakkene, jeg vet jo ikke hvor mye jeg tåler lenger og tanken om at kroppen svikter skremmer meg mer enn noe annet. Det blir nesten som om jeg har en orm med meg i ryggsekken i år som jeg ikke vet om jeg skal ta vare på eller kaste den vekk. Kjenner tårene presser på som kuler fra et maskingevær. Jeg velger å la de komme, velger å vise at jeg er ikke sterk i år. Jeg bestemte meg omsider for å gå halve dagsetappen. Det var en god følelse helt til vi måtte gå utenfor stien. Det var fordi det hadde regnet så mye i sommer og snøsmeltingen hadde vert relativt sen så bekkene var mye større i år enn i fjor. Usikkerheten snek seg på mens jeg gikk der og sloss med trær som minnet meg om mine egne demoner hvor de pisket meg i ansiktet og lo av meg. Ikke noen grei følelse og merket fort at kroppen ble veldig sliten av det så siste strekket ble gjort på veg. Da vi kom frem til hyttene og skisenteret ble det liksom rart. Fjellstad som vi alltid har vert på og kost oss i var plutselig ikke noe alternativ lenger. Jeg er jo et vane menneske når det gjelder slike ting så jeg må jo si at jeg savnet fjellstad og det at alle kunne være sammen der.
Sov dårlig, mye angst og uro gjorde natten til en egen liten pilegrimsvandring. Tur uten retrett, skulle jeg tørre og ta den sjansen ? jeg ville jo så gjerne men akkurat da var redselen like stor som viljen. Hva skulle jeg gjøre gå etter viljen min eller gi etter for frykten i meg? Etter rådføring med prosti diakonen gav jeg etter for viljen. Det var jo dette jeg hadde gledet meg til mens jeg lå på sykehuset og ikke visste om jeg skulle dø eller overleve. Det var å komme opp på fjellet som var drivkraften til at jeg holdt ut stråling og cellegift i nesten to mnd. Skulle jeg da vike unna for redselen min hadde jeg aldri tilgitt meg selv og jeg hadde fortsatt vert levende død. Ut på langtur i den vakre fjellheimen skulle jeg om jeg så daua med skoa på da hadde jeg ihvertfall gått bort på den plassen og med de menneskene jeg kaller min familie. Det er godt å være tilbake selv om jeg merket formen ble skrall etter hvert som motbakkene meldte sin ankomst. Jeg sendte opp en bønn om at han som styrer over himmel og jord måtte styrke meg nok til at jeg kom fram til ulevåskaret. Ulevåskaret lå fremfor meg, jeg kan, jeg kan, jeg kan var det noe inne i meg som gikk som et mantra og plutselig sto jeg der. utsikten var enorm for et halvt år siden var jeg sikker på at jeg aldri skulle få se utover Haukeli på den måten igjen., men nå var jeg her igjen. Tårene presset på og jeg var stolt, takknemlig, glad og trist på samme tid.
Takk gode Gud for at du valgte å bevare lille meg
slik at jeg nok et år fikk komme tilbake hit.
Takk for at du har vært med meg selv om jeg
ikke har merket deg.
Takk for at du lar meg få hvile her oppe i fjellet
Takk for at fikk lov å kjefte på deg uten at du hørte meg.
Jeg fikk lov til å sitte der en stund i bønn og takknemlighet og det var så deilig, jeg følte at jeg var på vei tilbake til meg selv igjen. Jeg følte meg ufattelig elsket da jeg satt der å så utover Haukeli og jeg tenkte at disse fjellene er som trygge armer som omslutter meg på alle kanter. jeg begynte til og med å synge noe jeg ikke har gjort på lenge, Just a Closer walk with thee ...... merkelig rart at jeg må være så sliten for å finne meg selv. Jeg har jo fremdeles vanskeligheter med å lese i bibelen for det er så mye jeg ikke skjønner men dette her forstår jeg, dette her er min bibel for Gud skapte naturen før han skapte skriften kanskje nettopp på grunn av at slike som meg skal få en sjanse på å lære han å kjenne. Når de andre hadde gått slik at jeg ikke så de lenger strakk jeg begge armene ut å sa et gråtkvalt høyt takk. Gleden var så overveldende at det var alt jeg klarte å få ut av min munn. Jeg er ikke ødelagt lenger bare sliten men det kan bli bedre. Jeg kjenner meg selv igjen og jeg kjenner gleden av å leve igjen, jeg er fri fra depresjonen som hadde lagt sitt lokk over meg og endelig så har freden fått sin plass i mitt hjerte igjen. herlig !!
Fra en hvit seng blir håpet så fjernt
distansen virker lengre for hver time som går
håpet der ute finner ikke plass her inne nå.
lyset er tent men flammen er liten å grå.
Tiden var lang og hard
håpet måtte vike sin plass for skyggene
gleden avtok å i mørket måtte jeg famle
lyset er tent for å minne om det som var
Lyset er tent i mitt hjerte
håpet bæres som en krone
varmen omslutter meg og mørket har mått vike
glede og fred har igjen inntatt sin plass
i en sliten pilgrim
dag 4 Dyrskar
Å lære seg at min verdi ikke avhenger av at jeg tar imot hjelp eller ikke men på grunn av hvem jeg er. Det er tøft å si ja til men det kan være det ekstra lille som kan få begeret til å renne over. turen opp til dyrskar gikk bra. Jeg merket kroppen var sliten da jeg sto opp men jeg var kommet så langt og det ville være dumt av meg å slutte av nå som jeg hadde det så bra på andre måter. OK så ble det slik at den siste bakken ble jeg kjørt i bil men hva så jeg er meg uansett om jeg tok imot den hjelpen akkurat da jeg trengte den. Jeg har ikke noen mindre verdi av den grunn og egentlig skulle jeg likt å se andre i min situasjon som hadde gjort det samme som jeg nå har gjort. Jeg vet jeg må lære meg det men allikevel er det noe som gnager i meg hver gang jeg må takke ja til slik hjelp. Været var fint og det var lett å gå selv om jeg hadde pådratt meg gnagsår på den ene hælen og gnagsår i hånda etter staven.
Her oppe var det mye mer snø enn det har vert de andre årene jeg har gått og kanskje var det med på å påminne meg om at selv om man kan være annerledes enn året før utenpå så er man den samme inni. Jeg for min del vet at jeg har fått tatovert fire prikker på magen (strålekartet) og noe inne i meg er borte for godt men selv om det er slik så er jeg den samme akkurat som dyrskar var dyrskar selv om snøen hadde tatt litt overhånd dette året.
Det er trygghet i dyrskar, fjellene ligger mot hverandre som foldede hender mot himmelen og guds kjærlighet omslutter vandrende pilegrimer om de vet om det eller ikke. På denne turen var det også diakoner i fra Oslo området og heldige meg som skulle få møte flere av de. På kvelden skulle jeg også få dele min historie med de noe jeg gjør med glede fordi den kan kanskje ha betydning for flere enn bare meg. Disse diakonene var så hjelpsomme og hjalp oss over snø skarer og bekker de var liksom helt med fra første stund. Her oppe er vi alle like om man er diakon, prest eller klokker så er man en pilegrim mot et felles mål. Det er vel det som setter mest spor i en sliten kropp i dag, her oppe er jeg pilegrimen Kine. Jeg vet jo hvem og hva jeg er men det har ikke en betydning lenger når man går på disse gamle stier og veier som tusenvis av mennesker har gått før meg.
dag 5 Røldal
Mange tanker i hodet i dag. Jeg har nesten klart det men det gjenstår en etappe. Skulle kroppen min virkelig funke slik at jeg kommer ned til Røldal på egne bein ? Denne turen var jeg fast bestemt på å klare jeg skulle opp på heia for så å vandre ned til Røldal, men før det skulle jeg ned igjennom tre bratte skråninger som jeg ikke visste om jeg klarte og forsere uten å gli siden alt var så vått å sleipt. Gikk ned to av de å på slutten av den andre skråningen merket jeg angsten tok tak i meg å noe sa til meg at jeg burde bile ned den siste skråningen da kroppen min ikke hadde tålt et fall nå. Så etter en prat med meg selv sa jeg i fra til prosti diakonen at jeg ville ikke ta sjansen på siste skråninga å det var greit. måtte bite litt i det sure eple men fikk en liten prat med kona hans da vi kjørte ned til campingen å det hjalp veldig. Da de andre kom ned fikk jeg høre at det var veldig sleipt å mange hadde glidd å da hadde jeg jo tatt et fornuftig valg allikevel, det var godt å tenke på for jeg var ikke sliten. Så var det bare den siste heia før vi gikk ned til Røldal og bakken var ikke lenger så tøff jeg pustet men pustet ikke så mye at jeg ble satt ut lenger. ok så måtte jeg ta noen ekstra pauser men hva gjør vel det når man skal fullføre noe man har startet på. Den røde hytta sto der enda som et minnesmerke om at pilegrimsturen var nesten over for i år. I år som i fjor ble det stille vandring fra hytta å ned til veien og jo lenger ned jeg kom jo mer ble jeg fylt av takknemlighet. Det gikk greit nedover og det tok ikke lange stunda før vi var nede, jeg som siste mann men det var på grunn av litt fotografi tagning. Så tok vi fatt på siste etappe mot stavkirken i Røldal, vondt i beina på grunn av gnagsår gjorde ikke så mye og ikke gjorde det så mye at det regna heller. Kirken kom nærmere og nærmere og tårene ble løsere og løsere etter hvert skritt jeg tok mot målet for pilegrimsvandringen.
Nede i kirken tre ganger rundt for så å gå inn. Satte meg stille ned og der kom det. Alle de følelsene jeg hadde gått å båret på kom ut en etter en gjennom tårer fra en sliten pilegrim. Jeg var stolt av å ha fullført en vandring på fem dagen fire mnd etter kreft behandlingen. Jeg var glad for at kroppen fremdeles ville fungere. Jeg satt å kjente på gleden ved å leve, gleden ved å ha alle mine venner samlet under samme tak igjen og takknemlig for at Gud hadde latt meg få gå i år også. Dette var jo ikke en selvfølge 4 mnd tilbake. Jeg kunne jo ha vert så syk å svak at døden ville ha omsluttet meg tidligere enn jeg hadde håpet på men det var ikke slik han ville det denne gangen. Han ville vel heller bare lære meg en lekse om det at menneskers verdi ikke omhandler hva de gjør eller hvordan de gjør det men at de er mennesker. Vi må ikke la det bli slik at vi bedømmes etter våre gjerninger eller prestasjoner for da er det ingen som kommer igjennom nåløyet allikevel.
Ormen som jeg hadde med meg i ryggsekken i år ja den hadde nok krypt seg ut selv for borte var den å vet dere, jeg savner den ikke heller.
Vi fikk til og med underholdning dette året i Røldal av en sang gruppe i fra Seljord som kalte seg psykisk frelse ja jeg kan si meg enig i at det er glede i å synge sammen. Etter en fantastisk samling i kirken kom de ordene som varmet mitt hjerte mest av alt.
Herren velsigne deg å bevare deg
måtte herren la sitt ansikt lyse over deg å gi deg fred
De ordene som brenner seg fast i et hjerte og som gir håp å trygghet til videre vandring.
Så spiste vi på skyss stasjonen, god betasuppe er ikke å forakte for en sliten pilegrim. Det var litt blandede følelser for snart skulle alle dra hjem hvert til sitt og årets slekts treff var over. Ja det er nettopp det, vi er en pilegrims familie og det fine med den er at den er forskjellig og lik fra år til år. vi går sammen, hjelper hverandre og oppmuntrer hverandre og da blir man knyttet sammen med et usynlig bånd av vennskap som ikke kan klippes av.
til slutt
Tusen takk til min gode venn og mentor Eilev Eirikstein og samarbeidspartene hans som gjør det mulig for meg og de andre å få være med på pilegrimsturen fra Grunge til Røldal.
Dette årets lærdom skulle være at selv om kroppen forfaller og man trenger litt mer hjelp er man ikke et mindre menneske for det.
jeg lærte meg å nyte livet igjen og gleden fikk nok engang plass i mitt hjerte.
Endelig kan sårene fra den tunge tiden begynne å gro og jeg kan ta i mot rehabilitering fordi jeg fortjener det. Endelig kan jeg begynne å ha fremtiden foran meg igjen og fortiden vil alltid være fortid.
Jeg er den jeg er på godt å vondt med å uten angst. Min verdi er å blir den samme selv om jeg føler det annerledes. Jeg er pilegrim selv da jeg trodde den tiden var gått meg forbi.
Det finnes ikke makt i denne verden til å ta vekk pilegrims hjertet vekk fra meg selv om pilegrimens ytre kropp går til grunne forblir pilegrimens indre verdier intakt i et hjerte fylt av kjærlighet.
Tusen takk til alle som var med på vandringen dette året og som hjalp meg i toner og i ord til å få meg til å forstå at livet mitt ikke var ødelagt. tårene renner ned her i denne stund men det er lov for tårene er fulle av lyset som ble tent i Røldal kirke.
Dette året tok jeg med meg en stein fra Røldal som skal minne meg om samholdet, håpet og gleden fra Røldal og som skal minne meg på at det er i motbakker man blir sterkere.
