du sier du forstår, men jeg tviler

Mange sier til meg at de forstår men hvordan kan de forstå når de aldri har hatt på seg mine sko. Hvordan skal jeg forklare hvis den som hører ikke har forutsetning for å forstå det jeg sier.

Akkurat dette er ganske vanskelig for ikke bare meg men tror de fleste har møtt på nettopp dette temaet her.

Jeg for min del har flyttet vekk fra alt jeg hadde lært meg å være glad i og alt jeg gjorde med tiden min og så er det min egen feil at jeg da har det som jeg har det. Jo jeg kan se den for alt er min egen feil. 

Jeg valgte å tro på kjærligheten men hva er kjærlighet uten et liv og hva er et liv uten kjærlighet. 

Man sier kjærligheten er størst av alt ja da den kan nok være det men det forutsetter at man har et liv slik at kjærligheten blir i tilegg ikke som det eneste i livet for da blir livet smertefullt allikevel.

Men alt skal være så enkelt for noen , det er jo bare å gå ut, bare å ta kontakt.

det er vel de ordene som smerter meg mest av alt for slik er det ikke for meg. Det er ikke bare å gå ut å skaffe seg et nettverk når man bærer på et hav av dårlige erfaringer. Der andre synes det er greit sliter jeg med redsel i forhold til å bli avvist osv men det er jo bare å gjøre det, nei det er ikke det. 

Det er ikke du som går med en klump i halsen hver gang du går ut døra og det er ikke du som tårene triller på før du går på busse, det er heller ikke du som føler ensomheten inne i deg og heller ikke du som ikke føler tilhørighet lenger.

Det er meg og slik er jeg men det forstår du ikke men det gjør ingen ting for det har du ingen forutsetning for å gjøre heller, så isteden for å si noe har jeg sluttet med å fortelle for den enorme smerten er kun min. Den er som en kniv som stikker dypt inn i kroppen din uten å drepe deg men bare etterlater deg i grusomme smerter. sjalusien over alle andre som har et liv er stor og like smertefull å håndtere som alt annet. og så når jeg da ikke smiler og kanskje sliter med mitt eget bilde av meg selv så svarer jeg deg på en måte som jeg ikke burde gjøre men som jeg gjør allikevel slik er det bare. 

så vennskap med meg er ingen dans på roser og mange ganger lurer jeg på om det er verdt å kjempe for, men innerst inne har jeg håpet med meg som jeg får med meg den uken på fjellet sammen med prosti diakonen i vest Telemark.

selv om alt rundt meg stormer og alt inni meg gjør vondt kan jeg likevel bære et håp om at ting vil snu at jeg snart får igjen skinne litt ikke så mye men bare litt men det er kanskje for mye å forlange.

men ikke si du forstår si heller at du hører 

hjelp meg heller på vei enn å forvente at jeg skal kunne klare det selv.

ta meg heller i hånden enn å dytte meg fremfor deg.

ikke gi meg det nest beste hvis ikke du makter å gi meg det beste.

Dette er bare tanker som kan gjøre hverdagen bedre for slike som meg med sosiale utfordringer uansett hvordan man vrir å vrenger seg. oss som ved fødselen ble utestengt og som nekter å gi opp håpet.

Denne gangen ble det dessverre ikke så positivt men dog en del av livet mitt.

så til neste gang hold på håpet, hva du enn gjør og selv om det er det mest smertefulle du gjør så fortsett å tvilhold på håpet. 

diakoniens dag

På onsdag ble jeg invitert på diakoniens dag i Seljord og merket allerede dagen før et jeg gledet meg til den forestående dagen. Turen gikk fint og det som møtte meg var prester og prost i fra øst og vest Telemark pluss diakoner og kirkearbeidere. Jeg merket med engang at jeg hadde piggene ute for jeg har ikke menget meg med prester før og følte at de var alt for skolerte for å i det hele tatt se min vei men den som måtte gå igjennom sine egne tanker var meg.

Det som møtte meg var en gjeng med hyggelige mennesker som hilste på meg, snakket med meg og som så meg det var helt fantastisk. Disse menneskene som blir omtalt som noen tørre vesener fikk jeg oppleve var noe helt annet,kjære vene de var helt ok. 

Jeg følte meg hjemme sammen med de og det er vel noe som er relativt nytt for meg men som jeg synes er veldig godt å kjenne på. Jeg fortiden er jo uten noe spesiell hjemme følelse selv om jeg er hjemme så det å kunne føle det slik sammen med disse menneskene er helt ubeskrivelig. Jeg er så takknemlig at jeg "lille meg" fikk lov å være med de på den dagen men det er jo bare nok et bevis på hvordan dette knippe mennesker tenker.

All den varmen de gir i fra seg fikk meg til å tenke etter hvordan det er , går jeg med tanker som hindrer meg i å kontakte mennesker på grunn av det jeg hører og jeg må bite i det sure eple å si ja men ikke nå lenger. menneske er menneske og jeg trodde jeg hadde det inne i meg men har nok et stykke igjen å gå når det gjelder slike eminente personer som har en viktig del i samfunnet vårt. Alle er jo oppvokst med de filmene hvor de viste at når presten eller prosten kom på besøk ja da skulle all finstas frem for det var sannelig et opprykk i status. jeg må le da jeg tenker på meg heheh på den tiden hadde jeg vert geistelig siden både prosten og prestene har hilst på meg å snakket med meg. tja kanskje på tide å be presten på middag hehehe.

Men er allikevel takknemlig til at jeg får være en del av dette. Jeg er jo bare et vanlig menneske og på ingen måte noe stort og allikevel får jeg lov å erfare og oppleve så mye på grunn av disse diakonene som har vist meg livet. Egentlig skulle alle mennesker vert slik tenker jeg men alle mennesker er ikke slik. Disse diakonene det var nettopp de som viste meg kjærlighet for første gang og for første gang ble jeg oppfattet som et menneske og ikke bare en ting som man skulle bruke og kaste som man selv ville.

Det er nettopp på grunn av deres varme jeg kan leve i den diakonale tanken hver dag. hæ sier du nå synes jeg hører det jo skal forklare den diakonale tankegangen er nemlig det å tenke på andre enn seg selv. Det å være tilstede for andre og støtte de som trenger det . Det er slik jeg lever og det er slik jeg merker at livet gir meg noe tilbake så kan fortid bare være den diamanten som gjør at jeg kan forstå å se der hvor andre lukker øynene.

På mange måter får jeg tårer i øynene da jeg tenker på disse mennesker som har og betyr så masse for meg. de er som en familie for meg ikke rent blodsmessig men på et helt annet plan. På grunn av lang vei og en sliten samboer måtte jeg avslutte dagen så altfor tidlig men at tårene trillet på veien hjem det skal jeg si dere. ikke på grunn av at jeg var lei meg på noen måte men på grunn av den varmen jeg følte inne i meg.

Tusen takk til dere alle der ute som var på denne tilstelningen og som gjorde at jeg ble godtatt nettopp for den jeg er 

Personlig

ellers så har jeg jo flyttet og som alle strever jeg med å finne meg til rette på denne nye plassen men med disse menneskene i lomma så lever jeg videre i lyset som ble tent for meg i røldal. jeg har forstått det nå det lyset var bare et symbol på det lyset som dere har tent inne i meg å den flammen slutter aldri å varme. 

ta vare på dere selv til neste gang å glem ikke hvor verdifulle dere er . Når du ikke ser lyset selv så la andre få lyse opp veien for deg slik at du kan finne åpningen . du vil ikke angre på det!!!

Å vandre med håp 2013

Skrittene frem ble veien tilbake

.Sekken føles tyngre enn den gjorde for et år siden men det gjør ingenting. Byrden i seg selv er blitt enklere å bære, mulig er det fordi jeg har blitt sterkere for tyngden av det hele er like stor som det forrige året. Jeg går her og tenker på alle disse mennesker som har gått nettopp denne stien før meg og det slår meg at de må ha virkelig ønsket noe.  Jeg tror de på en måte fikk det de ønsket seg men kanskje ikke slik de hadde forventet å få det. Helbredelse kan være så mangt kanskje nettopp det å bli sterkere slik at byrden blir lettere er helbredelse i seg selv.  Merker fort at dette rører ved noe langt inne i meg når jeg går slik og lar tankene vandre mens jeg går mine skritt en etter en.  Er dette da min veg, kan jeg kalle denne min. Ja på en måte kan jeg kalle denne for min veg fordi denne vegen kan jeg relatere mitt liv til. Denne ulendte skråningen hvor jeg bare går og venter på at jeg skal falle den har jeg da følt før kanskje ikke slik fysisk men rent psykisk kan jeg nå si at jeg har hatt denne erfaringen før. Så vil det si at denne erfaringen kan gi meg noe på min veg i år men det vet jeg ikke helt enda.

 Dag 1 Edland – Vågsli

Utgangspunktet var kanskje ikke av det beste med vond rygg og en kropp som hadde sittet mye i sommer men gleden av å komme opp å begynne å gå var enorm. Mange nye fjes gjorde vandringen annerledes og på en måte ny samtidig med gjensynsglede av de faste gangerne. Min bestemor sa alltid vondt skal vondt fordrive og det er vel først nå i det senere jeg har forstått hva hun mente med de ordene hun sa til meg som liten. Det som er vondt må gjerne bli verre før det blir bedre slik er det vertfall for meg men slik gikk det ikke til denne gangen.  Kroppen skrek og jamret seg mens jeg klamret meg til gleden over å være på tur, nettopp denne turen som gir meg så mye glede og lys inn i mitt liv. På en måte var det allerede en seier for meg å komme i år for det lå ikke akkurat i kortene at jeg skulle få være så heldig og komme. Ikke på grunn av men på tross av sier jeg ofte og i år er det vel det som kjennetegner mine vandringstanker sammen med en stor takknemlighet.  På tross av alt har jeg overlevd nok et år.

 Jeg er en pilgrim på veg frem til noe men det betyr ikke så mye for meg for det er selve veien som har sin store betydning for meg. Skrittene som jeg går blir en vandring langs mine egne stengsler for de har jeg mange av. Stengsler som gjør meg nettopp til den personen jeg er på godt og vondt, men her oppe blir disse stengslene åpnet og jeg kan bevege meg fritt omkring i mitt eget hode. Følelsen av helhet og tilhørighet er god å kjenne på og på en måte er man blitt en familie.

Når halve strekningen var overvunnet tenkte jeg nok engang at jeg er sliten mer sliten enn jeg burde være hva og hvorfor ble jeg så sliten men etter vert forsto jeg at kroppen min ble sliten fortere nettopp fordi den har vert igjennom det den har vert igjennom men en god start på og komme opp på mitt komfort nivå er jo nettopp å bli sliten å det er definitivt ikke dødelig å bli sliten heller så fattet man da mot til å gå igjen med en fot om gangen.

dag 2 Vågsli- Ulevå

Endelig hjemme igjen der oppe i fjellheimen der kan jeg legge meg ned å bare la tankene forsvinne sammen med de mektige fjellene. Naturen er vakker og storslått og følelsen av å tilhøre er sterkere enn noen gang. Tenk at jeg skulle få se dette en gang til i mitt liv. Jeg er takknemlig til han som har gitt meg muligheten til å få gå slik å bare være tilstede. De dagene man kjemper seg igjennom vert minutt er tanken på dette et lys som kan gi meg en gnist til å fortsette å kjempe min kamp. Tanken på dette fellesskapet som blir til i vandringen og gleden av å være.

«Du er ikke syk du» er det noen som sier til meg siden jeg har blitt bedre,  men selv om jeg ikke sliter med like mange problemer som før så ligger det bak å lurer og det vet jeg. Tankene som flyr igjennom meg er mange og hvor lang tid skal jeg få ha det så noenlunde før jeg får meg en i trynet igjen å faller er vel et spørsmål jeg tenker ofte på.  Redselen for nettopp det er veldig stor og på mange måter føles det som å gå opp til Fjellstad på den første dags turen men klarer man det så kan det vel hende man klarer den indre vandringen også.

Dag 3 Ulevå – Svandalsflona.

Så ser jeg ut over Dyrskard så vakker at det kan ta pusten ut av meg. Føler meg ikke i form i det hele tatt men det er greit fordi opplevelsen er så sterk for meg. Jeg skulle nok innerst inne ønsket at kroppen min ikke var så brukt og sliten men det er ingenting som jeg har makt til å forandre på så jeg får konsentrere meg om det jeg faktisk har makt til å gjøre noe med. På mange områder føler jeg meg annerledes nå enn jeg gjorde i fjor det er liksom slik at erfaringer man har tilegnet seg i løpet av et år tynger meg på en eller annen måte og tankene er tyngre å bære men hovedtyngden er blitt lettere allikevel. Jeg er ikke så skråsikker på ting lenger og tvil henger sammen med sannhet, men hvilken sannhet som kommer ut av en slik tur er så forskjellig fra det virkelige liv. Her oppe hvor jeg er omsluttet av kjærlighet på alle kanter, her oppe hvor ingen bryr seg om mine reaksjonsmønstre eller forteller meg at jeg er svak fordi jeg har tatt valget om å fortsette på min indre vandring i samsvar med min terapeut. Jeg er ikke svak jeg er bare ikke skapt slik at jeg kan bære ti tonn på min rygg uten at det gir arr. Diakonen gir meg et smil som om han forteller meg at han ser, mens jeg prøver å ta meg sammen å kjempe videre. Det er godt å få slike smil og tanker som gir meg det lille ekstra lyset som jeg er så avhengig av i det lange løp. Veien er vakker og lang og den første delen er på en måte litt kjedelig men det gir meg et pusterom for jeg behøver ikke konsentrere meg om steiner jeg kan snuble i eller noe annet som gjør at jeg kan dette. Jeg kan bare gå her å la inntrykkene synke inn i meg som en elv av godhet. På en møte går jeg å tenker på min egen død, når og hvordan legger jeg over til en som er større enn meg, men om jeg fikk være så heldig å dø her oppe blant mine pilgrimsvenner så ville jeg dø i en boble av kjærlighet, omsorg og fred i mitt hjerte.  Så når den tanken er lagt bort og bearbeidet kunne jeg fortsette videre på min vei mot toppen. Den gamle tunnellen som ligger der minner meg om meg selv, den er for gammel og for ubrukelig til å kunne brukes men for spesielt interesserte er den allikevel vakker å har sin betydning på Haukelifjell  slik er det med meg også. Tenkt så fantastisk at det finnes slike mennesker som ser det vakre i ubrukelige ting. Styrke er ikke noe man kan måle i hvor vellykket man er men hvor mange tårer man har grått med slike øyne ser jeg på menneskeheten og på en måte tror jeg at naturen er blitt skapt slik at den gjenspeiler nettopp denne tanken for ingen kan si at en blomst er styggere og mer ubrukelig enn noen annen eller at et fjell er skjevere å derfor mindre vakkert. Naturen har blitt skapt slik at det er et utrolig mangfold av både blomster, trær, fjell og dyr uten tanke for at noe er bedre enn noe annet.

 Dag 4 Svandalsflona – Røldal

Årets siste etappe litt rart med den etappen der. Hvert år så gruer jeg meg til den siste stigningen bare for å finne ut at den er ikke noe problem men i min hjerne så har det satt seg fast et minne om at jeg omtrent ikke orket å gå opp den stigningen. Slik er det negative erfaringer gir spor i hjernen vår å merkelig nok kreves det mer positive erfaringer for å skrive over et gammelt spor enn det tar for å lage et helt nytt negativt spor. På mange måter synes jeg den siste etappen er ille fordi tårene presser på hele veien og jeg konsentrerer meg for å holde de inne. Ja jeg er ekstremt følelsesladet ikke fordi jeg er lei meg men fordi jeg vet at snart er turen slutt og alle går vert til sitt. Jeg er gråtkvalt når jeg kommer frem til kirken i Røldal mye fordi jeg har faktisk klart det i år også for det var ikke sikkert før i år. Selv om kroppen er sliten og ikke i form klarte jeg det på tross av alt. På en måte følte jeg ikke kunne la forventningen alle hadde til meg i grus derfor ble det annerledes. Jeg kunne ikke kutte etapper på grunn av svimmelhet eller kutte etapper på grunn av utmattelse for hva slags signaler ville jeg sendt de andre så da var det bare å fortsette uten å tenke over det.

Se deg ikke tilbake,

Men hold blikket fremover.

Vær ikke redd for det ukjente

For i det øyeblikket du åpner

Vil du finne

Lærdommen i år blir at:  jeg har lov til å si at jeg er sliten, min verdi avhenger ikke på hvor fort jeg går eller om jeg er først til toppen.

Min verdi er der fordi jeg er meg og ingen andre.

En pilgrim av hjerte, kropp og sjel

Tro, håp og kjærlighet

Dette blir et litt annerledes innlegg en de jeg har hatt her tidligere men det er allikevel en del av meg. Dette tema er vanskelig for alle tror jeg men dog tenker jeg på at kanskje det er vanskeligere for de av oss som har møtt slikt svik av en karakter som det jeg har gjort i mitt liv. Overskriften består av ordene TRO, HÅP og KJÆRLIGHET dette er de tre ordene som danner grunnlaget for det som kan bli det mest vakre som et menneske kan oppleve.

• Tro: Uten tro kan du egentlig ikke forvente deg så mye. Å ha tro betyr at det du gjør gir mening og at det gir deg tilbakemeldinger både positive og negative men uten disse tilbakemeldingene kan du ikke justere deg slik at du som menneske vokser. Tro behøver ikke være religiøst tilknyttet eller noe i den duren men å ha tro på at det du gjør er godt gir deg en indre glede som også gir andre mennesker en god oppfatning av deg. Men med dette sier ikke jeg at dette er enkelt overhode ikke det vanskeligste for oss mennesker er vel det å ha tro på seg selv. Dette fordi at det ligger innebygget i vår kultur at du ikke skal tro at du er noe. Derfor kan jeg ha tro på det jeg gjør ikke det at jeg gjør så mye men det er et valg jeg har tatt at det jeg gjør skal jeg gjøre for andre mennesker og jeg prøver hver dag og gjøre en forskjell for noen andre enn meg selv.Hadde jeg da tro på kjærligheten hmm nei jeg må si jeg hadde ikke det men jeg tok et valg å nektet meg selv i å la en sjanse gå meg forbi uansett om det skulle ta livet av meg så unne jeg ikke lenger bare sitte å se at sjansene forsvant. Ta det første skrittet å la ikke deg selv få ødelegge for noe som kan bli det vakreste eventyret du noensinne har opplevd.
• 
  
• Håp: Dette er et vidstrakt ord som kan symboliseres med mye. For betyr dette pilegrim for det var som pilegrim jeg møtte håpet for første gang. Det å ha håp om at det blir bedre gir ringvirkninger i det virkelige liv, rart ja men fakta allikevel. For meg lå håpet i grus i mange år men etter en lang mars på fem dager i lag med noen herlige og fantastiske mennesker på min første pilegrimstur fikk jeg et snev av håp inn i livet mitt igjen og dette håpet bevarte jeg som en skatt i hjertet mitt dermed så fikk det grobunn til å vokse seg større for vært år som gikk. Jeg hadde jo et håp innerst inne om at det fantes en mann der ute som kunne passe til min spesielle og rare personlighet og som ville ta meg akkurat slik som jeg var uten å ville forandre meg. men så kresen som jeg da har blitt med årene virket jo dette som at oddsene egentlig var i mot meg men håpet var der allikevel.
• 
  
• Kjærlighet: Dette kan man ikke oppleve uten at de to forestående punktene har fått lov til å gro i hjertet ditt . Selvfølgelig kan du oppleve et øyeblikk av forelskelse uten å ha de to forestående men tenker du langsiktig trenger du de to andre for å kunne åpne deg opp å legge deg sårbar over i et annet menneske sine hender. For det er det du gjør du blottlegger deg uten mur og uten dine forsvar for et annet menneske og både du og jeg vet at dette krever både mot, tro og håp hvis du skal klare det. Hovedsaken er at du finner deg en som du er sikker på kan forvalte deg på en god måte slik at du ikke blir såret på den måten som du er redd for. Med andre ord når du blir forelsket tenk med engang på hvordan vil du like å ha dette mennesket rundt deg 24 timer i døgnet for resten av ditt liv. har du en liten snev av en følelse av ordet nei så avslutt det før det eskalerer for det er slutt på at du skal ta til takke med det nest beste. Du fortjener det beste for deg.

Når dette er sagt har dere vel skjønt at damen er blitt forelsket men det stoppet ikke der . Det var en diakon som sa disse ordene til meg at forelsket kan man bli i mange men det å elske er et bevisst valg du tar. Disse ordene bar jeg med meg og jeg tenkte ofte på de ordene for forelskelse ja det er som en rus den kommer og går men å elske et annet menneske betyr at man har valgt å gjøre det man kan for at det mennesket skal ha det best mulig og vet dere jeg kan si med sikkerhet at det valget jeg har tatt er rett for meg. Det tok sin tid hele 36 år har jeg blitt før jeg fant denne prinsen av en mann som kunne gi meg det jeg aldri hadde trodd var mulig for dette startet ikke som noe annet enn en sommerferie. Det som var er at jeg møtte han på et årsmøte       men måten han pratet på og hva som kom ut var så på linje med det jeg satt å brant med at jeg ble betatt . Jeg er jo blitt noenlunde pågående da så jeg tok mot til meg å spurte om facebook og om jeg kunne legge han til. Det gikk greit og vi ble venner jeg så jo på profilen hans for jeg er av den nysgjerrige sorten at denne her likte mye av det jeg likte men det var et skjær i sjøen for han ventet på en annen dame som kom fra utlandet. Jeg tok meg en lang tur på fjellet for å tenke meg om, men skulle jeg la denne her sjansen gå i fra meg eller skulle jeg da fyre løs. Jo jeg sendte han en melding om jeg kunne få sommeren og han svarte ja og dermed staket jeg ut min fremtid jeg skulle leve denne sommeren som min siste og etter pilegrimsturen skulle jeg trekke meg rolig tilbake å reise opp på fjellet med et arsenal og der skulle mitt liv ende for da gikk jeg bort men visshet om at jeg var elsket og det var slik det skulle bli trodde jeg. Etter vert som ukene har gått ble jeg mer å mer bevisst på at det var dette mennesket som var ment for meg å jeg er helt sikker på at gud har en finger med i dette. Jeg husker jeg sendte han en bønn om at hvis Gud ville vise at han brydde seg om meg som det står skrevet så ville han meg det beste og hvis ikke så måtte han åpenbare det motsatte for meg slik at jeg ikke ble så glad i denne mannen. 

Men uansett hvordan jeg vrei på dette her ble denne mannen bare mer og mer vakker og mer og mer betydningsfull for meg. Skulle det bli meg uff det orket jeg ikke tenke på så jeg levde minutt for minutt å bare nøt livet til det fulle. Så kom han hjem fra jobb ganske tidlig en dag og sa han måtte prate med meg om noe alvorlig "å herregud " nå kommer det tenkte jeg. Merket jeg begynte å svette inni håndflatene men klarte å holde meg ganske rolig allikevel for i mitt hodet visste jeg at han kom til å be meg om å dra hjem. Kine sa han : Jeg velger deg vil du bli hos meg å gifte deg med meg. Hjertet mitt har vel aldri hoppet så fort i mitt liv til og med ikke under et angst anfall tankene kjørte rundt i ekspressfart uten like og for første gang kunne jeg svare ja med sikkerhet. hvorfor jo fordi jeg vet hva han sto for, jeg vet han er en pilegrim i hjertet og jeg vet at vi passer sammen for hvert minutt jeg er sammen med han kjennes det ut som et nano sekund. tiden flyr når vi er sammen og jeg kan prate med han om alt og i tillegg er han en mann med det mener jeg han er en mann ikke en pinglete fyr som bare er opptatt av hvilken hårgelé han skal bruke dagen etterpå. 

jeg lever i en drøm tenker jeg ofte mens jeg klyper meg selv i armen men dette er ingen drøm skulle endelig jeg få min drøm oppfylt. Skulle jeg endelig få ha en familie tårene triller av lykke da jeg sitter å tenker på det og jeg skulle ønske at alle ventet til de fant en likemann før man begav seg ut på kjærlighetens vinger.

Det er nemlig ikke alle forhold som varer det er jeg da klar over men jeg tror dette har noe med at man ikke er klar over hva man gjør når man gjør det, gjør man et bevisst valg om å elske blir det garantert noe som vil vare livet ut. 

Dette er så sant som det er sagt derfor legger jeg dette med på innlegget.

til neste gang "stay in hope" 

Å gjøre det umulige mulig

Mange har spurt meg hvordan jeg har klart å stå oppreist, og hvordan det er mulig å bevare hjertet igjennom alt. Jeg er redd jeg ikke har et eksakt svar til dere men jeg vet hva jeg har jobbet med å stadig jobber med daglig for at jeg skal leve mitt liv til det fulleste.

1. takknemlighet:  Har jeg noe å være takknemlig for ja jeg har det. Jeg er takknemlig ovenfor mine venner, Jeg er takknemlig for at jeg har en frisk kropp som også fungerer når dagen ikke er helt god. Jeg er takknemlig for sønnen min som er en stor glede og som jeg er veldig glad i, Jeg har tak over hodet, jeg er ikke bitter, jeg kan smile til andre mennesker . Det å samle opp alle de tingene man er takknemlig for å skrive de ned vil hjelpe deg med å visualisere den indre gleden som kommer av å være takknemlig
2. Hva har jeg lyst til: Å finne ut hva man har lyst til er egentlig vanskelig men ta det rolig for dette klarer du. for min del fant jeg dette ut raskt , jeg har lyst til å trene, jeg har lyst til å glede andre, være en som motiverer i stedet for å rive ned, jeg har lyst til å oppleve mer av livet selv om det innebærer at jeg av å til går på trynet. Jeg vil være en del av og ikke bare eksistere. Jeg vil bruke kroppen aktivt fordi det hjelper meg til å se det positive. jeg vil være et ja menneske men også respektere meg selv nok til å si nei. Jeg vil være en vinner og ikke en taper. Jeg vil møte utfordringer med et åpent sinn helt til det motsatte er bevist. Egentlig vil jeg være mer lik vår alles kjære pippi. Å kunne stå opp om morgenen å tenke " DETTE KLARER JEG SIKKERT, JEG HAR BARE IKKE PRØVD DET FØR" 
3. Hva ønsker jeg med livet mitt: Tja hva ønsker jeg meg jo jeg ønsker at jeg kan leve i øyeblikkene, jeg ønsker meg en mann som kan være der for bestandig men ikke en hvilken som helst mann, Jeg ønsker at jeg bidra med noe for noen. Jeg ønsker å være der når det trengs for noen. Jeg ønsker å være en del av noe. 
4. Hva får meg til å glemme tid å sted: Dette kan jeg nok svare på å svarene vil være så mange. En tur på fjellet, en tur ved havet, å sitte å se solen gå ned over horisonten, en fisketur med båten min, en telt tur med en spesiell, når jeg å gitaren bare blir til ett, når jeg står foran en forsamling og jeg får dele av meg selv, når jeg er på pilegrimstur, når jeg lever her og nå . Det er nettopp dette som gjør øyeblikkene så fantastiske.
5. Hva likte jeg å gjøre før: hm tenker ja der kan jeg ikke komme med noe fordi at før hadde jeg ikke lyst til noe annet enn å grave meg ned i sofaen og forbli der. jeg hadde ikke lyst til å verken gå ut eller møte nye mennesker. jeg hadde bare lyst til å sitte der til det grodde mose på meg.

Ja da har jeg gitt dere litt men det viktigste gjenstår for å virkelig kunne fortelle dere om det jeg jobber med hver dag gjennom disse årene som har gått og de som kommer

Det er fire punkter som stadig vekk kommer til meg og som jeg bruker mye tid på hver dag

• TRO: Si til meg selv at jeg KAN nå målet. 
• FØLELSER: Beskrive hvordan jeg FØLER meg når målet er nådd. 
• DRØMMER: Se for meg situasjoner hvor jeg tar språket i bruk. 
• GJENTAGELSE: Hente fram målet, følelsene og drømmen så ofte som mulig

Dette er svært viktig at du tenker over men ikke bebreide deg selv om du ikke får det til eller går på trynet for da er det bare slik at du alltid kan begynne på nytt når morgendagen kommer. Husk når det gjelder dette så gjelder dette ordtaket at trening gjør mester. Det er ikke bare fysisk man må trene men også fysisk . Det er helt normalt at hvis man ikke trener fysisk blir man slapp og trøtt det skjer også med vår hjerne hvis ikke den blir trent. Så start å tenk positive tanker i dag. Ta en dag om gange og klarer du ikke det nei da tar du en time eller en halv time. Det viktigste er at du begynner å jobbe intenst med deg selv og er villig til å gjøre den jobben det krever for å kunne leve ditt liv til det fulleste. 

Jeg skal lykkes, jeg skal klare det, Jeg er betydningsfull, Jeg er meg selv og det holder 

ja dette var litt av et innlegg men tenkte at det ville passe i disse pinse tider . Kos dere med fridager eller bare lev her å nå . 

:-) dette smilet sender jeg dere alle som leser min blogg. husk at i morgen er første dagen i resten av ditt liv , begynn å leve før det er for sent

Evighetens time

Evighetens time
 er den timen du har akkurat her å nå. Den timen som du føler deg samstemt med deg selv i og lykken bruser gjennom dine årer.Kroppen min, hodet mitt alt fungerer mens musklene dirrer og hjertet slår. Denne fantastiske følelsen som overgår alle andre følelser.
 Akkurat da har du en følelse av livets under. Jeg skulle ønske at jeg kunne sitte her å puste inn denne surrealistiske tilværelsen lenge men akkurat nå er den her. Her å nå kan jeg nyte eller bekymre meg for det som kommer. Jeg velger å nyte,
nyte synet av solens stråler som leker seg med vann overflaten og nyte den indre freden som ble gitt. Tankene flyr avsted som om de har sitt snev av frihet der ute. Ordene blir så fattige i møte med en slik følelse av helhet samtidig som virkeligheten snart innhenter meg sakte men sikkert. I etter kant kan man la bilde få ta del i vårt indre slik at man kan hente frem igjen minnet men var det da dette sekundet jeg skulle leve mitt liv for, Sannheten er at minuttene og dagene er som et spill 21 hvor man bruker de kortene som har blitt oss gitt for så å gjøre det beste ut av det man får, men er det da galt å ønske at de kortene du sitter med vil gi deg en smak av evighetens time.
jeg har valget, valget om å forbli den som lar kortene bestemme slik at jeg bare følger den skjebnen som blir meg gitt, eller så kan jeg velge å bestemme selv over kortene. Kortene som allerede ligger på bordet de får ligge der på bordet men de kortene som jeg har i min hånd de er mine. Jeg lar meg ikke flyte med lenger.
 jeg vil ikke lenger være dukken til  dukkemakeren å være prisgitt hans hånd  jeg vil være dukkemakeren .
alle disse minutter, timer og år er det som utgjør livet

livet handler ikke om å sitte å vente 

til stormen forsvinner.

livet handler om å lære seg 

å danse i regnet.

så setter jeg meg tilbake å ser i mot lyset for 

en dag skal de falne stjerner reise seg

klokken

En klokke henger på en vegg, 

Tikkingen stanser ikke den bare går og går. Jeg ser på den av å til for å gi den litt tid men den bryr seg nok ikke, den blir ikke mere om jeg kikker på den fordi den har sin tid å gå etter. Jeg stirrer ut i luften å bare tenker hvorfor kan den ikke gå fortere og hvorfor er det slik at de dager man skulle ønske man hadde mere tid får man ikke mer tid og de dagene man skulle ønske tiden gikk fortere ja så går den ikke fortere. Klokken bare går uten å tenke på hvem som sitter der å ser på den men på en måte er den også avhengig av meg. En gang i blant blir den trekket opp varsomt men med kraft nok til at fjæren blir spent inne i den, jeg lurer på om den vet hvem jeg er. 5 min er gått og på langt nær ikke så mye som jeg skulle ønske den gikk. Jeg vet jeg har mye jeg kan gjøre i den tiden som har blitt gitt meg men slike dager som dette blir tiden bare stående stille som den har fått forfrysninger. 

Klokken er et hjelpemiddel vil noen si til meg men nå ensomheten smyger seg sakte inn blir den en kjent fiende. Ja jeg kjenner den godt denne fienden som suger livskraften ut av et melankolsk sinn. 

Påsken er på hell og nyhetene strømmer inn men det blir ikke det samme for klokken den går allikevel den. På mange områder skulle jeg ønske jeg var en klokke, en klokke som betyr noe fordi den viser andre noe verdifullt. Det er ikke alle som ser på tiden som verdifull men den tiden vi har fått må man forvalte godt.

Så hvordan skal man da forvalte sin tid, for meg kan det være nok å leve den tiden enn å måtte forvalte den også. Forvalte tid det høres liksom så viktig ut det synes jeg men å overleve den høres mer strevsomt ut men allikevel tror jeg at det er to sider av den samme sak.

Ja da skal jeg vel forvalte den da, forvalte den tid som har blitt gitt meg positivt men hva da når man er negativ hva da forvaltes tiden dårlig da .

Tiden den er der uansett hvordan jeg forvalter den så da er det kanskje ikke så farlig allikevel at jeg forvalter den forskjellig på forskjellige dager. 

Gi meg tid

Gi meg tid, tid til å leve

la tiden svømme og la den fly avgårde med meg.

Gi meg tid, tid til å tenke,

å la tanken få tid til å bli en del av meg selv

Gi meg tid, tid til å glede meg.

Glede meg over alt som du har lagt der for meg.

Gi meg tid, tid til å drømme.

jeg vil la drømmene fly.

Gi meg av din tid, tid til vennskap

slik at vi kan le i sammen.

Gi meg litt av din tid .

så kan jeg få vist deg en del av mitt liv

Den tiden man gir til hverandre, 

blir den tiden man minnes mest når tiden går mot en slutt.

Påske tanker 2013

Jeg er for tiden på vandring, ikke bokstavelig men innvendig. En vandring som på mange måter krever mer av meg og min styrke enn en lang fot tur i fjellet. En av de dagene har vert i dag hvor jeg har tenkt mye på mange tema, noen med hjelp og andre uten hjelp. Det var allikevel et par spørsmål som festet seg ved meg og som jeg har tenkt videre på resten av dagen.

Hvorfor betyr disse diakonene så mye for deg?

Hva er det med diakon yrket som tiltaler deg?

Det var egentlig ikke så enkelt å svare på disse spørsmålene fordi at skulle jeg svare reelt så måtte jeg trekke inn visse aspekter inn i timen som jeg har gruet meg for lenge.  Så jeg valgte å si vet ikke og ble nokså stille og tenkende i etterkant.  Hun fortalte da ikke så veldig mye men i stedet begynte hun og fortelle om visualisering og tankens kraft noe vi har snakket om før. Imens snakket vi så kom hun plutselig inn på bønn og spurte om jeg ba hvor jeg svarte NEI med store bokstaver men fortalte henne ikke hvorfor for hvordan ville det høres ut. «nei du skjønner jeg er redd for gud jeg « da tror jeg nok merkelappen hadde steget til noe annet enn komplekst PTSD.  Tankene fortsatte etter jeg var ferdig med timen min og jeg tygde på spørsmålene jeg fikk og til slutt kunne jeg finne et svar.

1. 1.       Mitt første møte med en diakon var prostidiakonen i vest Telemark som i etterkant nesten har blitt som en fars figur for meg. Det er et menneske jeg ser opp til å beundrer og trives å snakke med. Hvorfor er han blitt det /hvorfor betyr han så mye jo en gang oppe på fjellet var det en diakon som rakte ut hånden sin i mot meg. En hånd som for meg var farlig i starten er den samme hånden som betyr total trygghet for meg i dag. Ikke fordi det er noe spesielt med den hånden eller noe overnaturlig er det heller ikke men han rakte ut sin hånd til meg selv om jeg ikke fortjente det eller ville det. Han tok sjansen på å hjelpe meg over bekken men jeg måtte ta valget om å gripe den hånden jeg fikk. Jeg tok sjansen å jeg fikk mye mer igjen for den hånden enn jeg kunne drømme om.  I går på kurset fikk jeg bekreftet noe jeg selv har fått erfare og det er at all helbredelse starter med to tanker den ene er tro og den andre er håp. Begge de tankene gav denne diakonen meg på den dagen han strakk hånden ut til meg og resten av dagene på fjellet. Derfor kunne jeg også når jeg var i Oslo roe meg ned relativt fort nettopp på grunn av at han tok tak i hånden min med sin hånd og jeg visste dypt inne i meg selv om alt raserte rundt meg at hånden hans betydde total trygghet derfor betyr han og det han mener så mye for meg og etter jeg lærte å stole på han lærte jeg å stole på flere diakoner og alle viser meg samme trygghet noe som jeg aldri før har følt å kjent på kroppen før i etterkant av dette første møtet med denne diakonen.
2. 2.       Så spør man da hvorfor dette diakonale yrket tiltaler meg jo fordi jeg ønsker å gi andre mennesker den erfaringen jeg har kjent på min egen kropp. Jeg vil vie mitt liv til å strekke ut denne hånden som kan bli så positiv for andre. Jeg vil bruke mine dyre kjøpte erfaringer til å hjelpe andre som er på randen av livets laveste bunn og strekke ut hånden for så å håpe de vil ta i mot slik at det blir lettere å sette en fot foran den andre. Alle vet jo at det er lettere å gå i motbakke hvis man har en støttespiller ved siden av seg som sier at «dette klarer du/dette vil du komme deg igjennom.  Intet menneske skal måtte kjempe alene uansett om du er konge eller tigger så har du en verdi som menneske og alle mennesker er unike og har full rett til trygghet og omsorg.

Dette er de tankene jeg vil ta med meg inn i påsken, selv om påsken for meg betyr besøk og fjellturer på ski pluss vonde bein så kan jeg føle godhet å varme i lyset av den tryggheten jeg får når jeg snakker med de eller bare tenker på de . Det er fantastisk for en som meg å kunne føle det på den måten og på en måte så er vel det lyset som jeg i fellesskap med diakonen tente i Oslo en varme vi delte sammen og for meg et minne jeg vil bære i hjertet mitt. Lyset som symboliserte trygghet og varme har ikke brent ut men lever inne i meg.

Er det da ikke det påsken handler om egentlig, menneskesønnen som døde på korset som egentlig er en trist historie men på en annen måte så tror jeg nok at med mine problemer i den tidsepoken hadde nok blitt korsfesta jeg også.

Selv om påsken er også tøff på andre måter ønsker jeg dere som leser denne bloggen en god påske og husk en ting at selv om livet ser ut som et mørkt hull så finnes det lys du må bare huske å kikke opp i stede for ned. Lyset kommer ovenfra ikke nedenfra, Jeg har kjøpt to gule lys som jeg vil tenne i denne påsken for alle dere der ute som sliter og hvis du merker at dagene blir for tunge og du føler at alt lys er borte ta kontakt med meg ikke nøl jeg blir ikke irritert om jeg får en telefon i løypa heller jeg tvert imot, eller så sender du en mail på babyeagel@hotmail.com

en pilegrims reise og et møte med en minister

I dag har vert en vannvittig god dag. Alt startet med en busstur som egentlig slo seg vrang og denne damen fikk problemer. I seg selv var ikke det noe farlig men når omverden ikke ser deg slik du er så hjelper det lite. Omsider landet jeg på bussterminalen med en ballast i hodet som jeg ikke unner min fiende. Jeg skulle møte denne prostidiakonen og jeg var så redd for å skuffe han.

Han trengte meg også skulle jeg rote det til den tanken var vond å bære. Han som tror på meg og som får meg til å føle meg brukbar til noe han skulle jeg skuffe men det gikk ikke slik. Jeg gikk av bussen og så etter han, men jeg så han ikke så jeg gikk overnervøs inn på terminalen da det plutselig var noen som tok tak i hånden min å sa kom her. Det var prostidiakonen  i vest Telemark, jeg visste ikke om jeg kunne smile til han men den hånden han gav meg betydde utrolig mye for meg. Fra og være totalt på villspor var det som om han banet vei for meg,
Han gikk foran meg slik at jeg skulle få ro på meg til å samle meg og innerst inne visste jeg at jeg var trygg sammen med han.
Jeg hadde jo reist til Oslo for en grunn og det i seg selv var skremmende nok for jeg skulle få møte Jonas G Støre helseministeren. Når vi traff de andre så måtte jeg bare fokusere på hva jeg egentlig var i Oslo for nemlig å fortelle om pilsgrimturen og hvor mye den turen har betydd for meg. Jeg rakk vel egentlig ikke å tenke så mye før jeg nesten satt rett ved siden av han.

Jeg må virkelig innrømme at det mennesket der det overasket meg positivt, det jeg trodde jeg skulle møte var ikke den samme som jeg møtte. Jonas var menneske og hadde til og med gått en etappe av pilegrim sturen som går til Nidaros. Jeg fikk fortalt han hvor mye den turen hadde betydd for meg og han smilte til meg. Tenk en minister kunne smile til meg det var stort for meg ikke fordi jeg er noe men fordi jeg har noe i bagasjen. Jeg var veldig usikker da jeg fortalte om angsten min selv om jeg ikke fortalte hele livs historien  fikk han essensen, men han virket ikke negativ og det var noe han sa som festet seg og det var at "psykiske problemer som oss fleste har". Wow tenkte han slik ja det var godt å høre. Jeg gjennomførte det så godt kunne og håpte på at det var godt nok.

Etter dette møtet var ferdig var jeg med folkene på stortinget hvor Sigvald Oppebøen Hansen viste oss kontoret sitt å vi spiste før vi skulle dra vert til vårt. Heldigvis hadde jeg noe tid etterpå slik at diakonen og jeg fikk en god samtale før jeg dro igjen. Som prikken over den store i en gikk vi ned til Oslo domkirke og vi sto der å tente lys jeg og diakonen. Det var høytidelig og godt men også litt vondt fordi jeg tenkte på så mange som trengte litt lys i hverdagen sin. Alle tiggerne som satt på gaten og den vakre damen utenfor domkirken som ble bedt om å flytte seg, skulle ønske jeg kunne hjulpet de på noen måte for uansett hvilke menneske man er og hvor man kommer fra så burde man ikke tillate at mennesker skal måtte sitte på gaten for å få nok penger til at familien og seg selv kan få leve. hjemturen gikk bra da jeg pratet videre med noen av de som var med på møtet men kommer aldri til å glemme klemmen jeg fikk fra prostidiakonen, en klem som jeg slapp å spørre om men som jeg så absolutt trengte og som varmet meg fra hodet til tå og satte seg fast som en stein i grunnmuren i hjertet mitt. den Grunnmuren som er hullete og skitten har fått en ny stein i dag.

Mine tanker spinner rundt om den vanskelige bussturen hvor jeg følte meg som en plage til møte med diakonen som gav meg sin trygghet. Lille meg som har gått i gatene og hørt vonde ord blir verdsatt av denne diakonen og de andre akkurat som jeg er . Jeg er noe og kan litt og det setter han pris på. For meg så er det noe å leve på videre, På en måte kan jeg sammenligne dagens tur med en  pilegrimsvei hvor man startet hardt og fullførte ikke på grunn av, men på tross av.

Dette vakre medmennesket av en minister som møtte meg til de fantastiske mennesker som var med fra forskjellige instanser som jobber innenfor psykiatri og helsevern og der satt jeg og betydde noe uten en tittel som jeg kunne henge meg på, men som pilegrim. 

En håndfull mennesker i et rom

Når en håndfull mennesker med et ekte hjerte samler seg i et rom kan det umulige bli mulig. Det er de tankene som sitter igjen etter en erfaring som jeg var så heldig å få på tirsdag. Det var egentlig en skremmende tanke først å bli spurt om å fortelle om mitt pilgrims hjerte til diakonene i vest telemark. Diakoner noen mennesker som jobber innenfor den norske statskirke. Disse menneskene som arbeider for mennesket som helhet og som ser forbi det alle andre ser.
Jeg tenkte mye på hva jeg skulle si og hvordan jeg skulle legge min historie frem uten at min historie ville være til byrde for disse menneskene og heller være til oppmuntring. Sommerfuglene sitret i magen, egentlig føltes det mere ut som sinte veps. Allikevel hadde jeg tatt utfordringen fordi det betyr noe for meg å hvis jeg kan fortelle min erfaring kan jeg være med på å gi et håp ut. Forsiktig satte jeg meg til bords å sonderte terrenget men hele tiden surret det en tanke " det kan ikke være så ille" mine gode venn har gått god for dem. Jeg valgte å stole på han den gangen oppe i fjellet så velger jeg å stole på han intill det motsatte er bevist.

Jeg må si jeg har aldri følt meg mer hjemme noen steder enn nettopp sammen med denne håndfulle samlingen av disse fantastiske personene. Alle forskjellige men allikevel med samme varmen i seg.
Mine tanker var så mange der jeg satt og hørte på disse personene snakke.
vanlige mennesker tenkte jeg "nei" ikke vanlige mennesker men spesielle mennesker, unike mennesker som ser bakom det som man ser med det blotte øye. Det er en ekte varme jeg føler strømme gjennom min ellers så rare og noen ganger så uforståelige kropp.
Jeg ble spurt og jeg fortalte så godt jeg kunne uten å ta med for mye av min historie men hvordan kan jeg formidle hvilken glede og positiv innvirkning nettopp denne pilgrimsturen har vert for meg uten å gi bort en brøkdel av hvem jeg er. Det går jo ikke for da vil det virke anderledes og vil egentlig ikke være min historie men en annens sin.
Så jeg valgte å åpne litt på lokket i håp om at det ville bli motatt på en positiv måte for vi vet jo alle at veldig mange vil motta samme histori på en nedlatende måte fordi man faktisk åpner litt på lokket.
Som jeg har fortalt før så har jeg valgt å ikke skamme meg over min historie men heller bruke den som et hjelpemiddel for andre men nok om det.
Den mottakelsen jeg fikk var ikke til å forklare jeg eier faktisk ikke nok ord til å kunne forklare det jeg følte i etterkant. Jeg fikk middag ute og med to diakoner som bordkavalerer. Jeg som egentlig ikke har en verdi ble tatt i mot som et fullverdigt menneske. Det varmer hjertet mitt samtidig som det er vondt å svelge for slik er det med oss at det som gir deg glede er også det som gir deg tårer. Det er mye enklere å ta i mot negative ting for det er mer gjenkjenneligt men erfaringen av godhet den lever i hjertet så lenge og gir bedre ressultater etterhvert enn det negative ord og erfaringer gjør.

Jeg tenker med meg selv at vi er egentlig ganske like bortsett fra at jeg har ingen papir som sier at jeg kan men gjør allikevel .
så da er det kanskje en forskjell på oss alikevel da men har det noe betydning.
Etter denne samlingen var over og middagen fortært fikk jeg lov til å være med på teater  og jeg følte meg nesten som hjemme. Jeg møtte hyggelige mennesker som hilste på meg, og mennesker som jeg har vandret med og lyset fra røldal ble tent i hjertet mitt nok engang. Tenk at jeg kan bære det lyset med meg i tankene og i hjertet.

For mange er dette veldig tåpelig og mange vil kalle med drømmende men det er ingen drøm det finnes mennesker der ute som er villige til å se deg som du er og gi deg et smil når du trenger det som mest.

Takknemligheten stiger i takt med varmen fra flammen som ble tent i røldal for innerst inne vet jeg at den turen forandret meg, gav meg håp, mot og identitet.

Dette er en dag som jeg vil la forbli i hjertet som et vakkert å kjært minne





som et fyrtårn reiser du deg opp
av det uendelige store og opprørte hav
lyset du gir vandrer kilometer ut i mørket
mens bølgene slår inn som pigger mot is.

jeg ser sier du til meg
tårene, arrene eller de trøtte øynene
jeg ser deg bakom grenselandet
der du blomstrer

sakte møter jeg blikket
merker angsten griper meg
og alt inni meg løper ut av døren
jeg ser sier du
og noe inni meg leder deg forbi
alle steinene helt inn til hjertet

En stor takk til prosti diakonen i Telemark og diakonen på Rjukan som gjorde denne dagen mulig for meg