Tykt ligger skodda over myrullen som strekker seg mot himmelen. Det er noe eget å litt underfundig her oppe i fjellheimen når skodda ligger som et tungt lokk over. På mange måter kommer mine tanker til å fly av gårde og minner meg om mitt eget tåkelandskap. Kanskje ligger skodda like tykt i meg som den gjør i disse herlige morgentimene i fjellet. jeg tar et par skritt ut på det myke terrenget, savnet er stort og jeg skulle ønske jeg kunne slippe alt å bare vandre innover til huldrehola ved siden av vannet. mang en gang har jeg sovet der inne hvor trygghet rår. Når man våkner av sildrende bekker og ørreten hoppende å lekende i vannkanten. Der kan jeg sitte tenker jeg å bare nyte stillheten. Slik blir det nok ikke mer, men det er jo lov å drømme. jeg setter meg ned ikke så langt unna bilen, håper at magen holder seg i ro en liten stund mens jeg gleder meg over alt jeg ser rundt meg.
Myrull er i grunnen ganske kul blomst kanskje nettopp fordi den står på så forblåste plasser, men likevel klarer den seg godt. mulig jeg å myrullen har noe til felles og kanskje er vi ikke så like likevel, Myrullen står jo der fordi den har slått sin rot ned på den beste plassen, mens jeg kaver febrilsk for å komme meg til mindre forblåste plasser uten hell. Derfor kan jeg si at jeg og myrullen mulig har noe tilfelles. Hvis man studerer denne planten hvil man oppdage at trådene som utgjør ulla er der for å varme opp selve kjernen. små fibrer som den har fått for å redde seg selv fra å fryse. Fantastisk av en så liten å egentlig ubetydelig plante som myrull, men ser man mange nok av denne ynkelige lille planten blir det allikevel et flott syn. Der er nok forskjellen på planten og meg.
Utover dagen letter skodda og majestetiske fjell kommer til syne, vakre, store og trygge. Der inne hvor intet menneske har satt sin fot. Fjellene brer seg som armer over den lille heimbygda. Denne bygda som både har gitt, men også tatt. Tenker ikke så mye på det når disse sterke armene omslutter meg på alle kanter. Det eneste jeg sitter igjen med er hvor vakkert det er her oppe blant tusser og troll. Her oppe hvor fossegrimen spiller så vakkert om kvelden og vugger en urolig sjel inn til søvn. Her hvor hvert skritt blir til små sår i naturens egen seng av mose så derfor tråkker man litt lettere. Her oppe hvor tankene kan fly rundt i frihet uten å tøyles av det usynlige.
Så bærer det nok engang nedover, bortover og hjemover. Jeg tar med meg en liten del av dette majestetiske hver gang jeg opplever det. Du må tenke det du vil om min fremstilling av noe så helt vanlig som det et fjell er , men for meg er det som å komme opp i Guds egen hage .
