du sier du forstår, men jeg tviler

Mange sier til meg at de forstår men hvordan kan de forstå når de aldri har hatt på seg mine sko. Hvordan skal jeg forklare hvis den som hører ikke har forutsetning for å forstå det jeg sier.

Akkurat dette er ganske vanskelig for ikke bare meg men tror de fleste har møtt på nettopp dette temaet her.

Jeg for min del har flyttet vekk fra alt jeg hadde lært meg å være glad i og alt jeg gjorde med tiden min og så er det min egen feil at jeg da har det som jeg har det. Jo jeg kan se den for alt er min egen feil. 

Jeg valgte å tro på kjærligheten men hva er kjærlighet uten et liv og hva er et liv uten kjærlighet. 

Man sier kjærligheten er størst av alt ja da den kan nok være det men det forutsetter at man har et liv slik at kjærligheten blir i tilegg ikke som det eneste i livet for da blir livet smertefullt allikevel.

Men alt skal være så enkelt for noen , det er jo bare å gå ut, bare å ta kontakt.

det er vel de ordene som smerter meg mest av alt for slik er det ikke for meg. Det er ikke bare å gå ut å skaffe seg et nettverk når man bærer på et hav av dårlige erfaringer. Der andre synes det er greit sliter jeg med redsel i forhold til å bli avvist osv men det er jo bare å gjøre det, nei det er ikke det. 

Det er ikke du som går med en klump i halsen hver gang du går ut døra og det er ikke du som tårene triller på før du går på busse, det er heller ikke du som føler ensomheten inne i deg og heller ikke du som ikke føler tilhørighet lenger.

Det er meg og slik er jeg men det forstår du ikke men det gjør ingen ting for det har du ingen forutsetning for å gjøre heller, så isteden for å si noe har jeg sluttet med å fortelle for den enorme smerten er kun min. Den er som en kniv som stikker dypt inn i kroppen din uten å drepe deg men bare etterlater deg i grusomme smerter. sjalusien over alle andre som har et liv er stor og like smertefull å håndtere som alt annet. og så når jeg da ikke smiler og kanskje sliter med mitt eget bilde av meg selv så svarer jeg deg på en måte som jeg ikke burde gjøre men som jeg gjør allikevel slik er det bare. 

så vennskap med meg er ingen dans på roser og mange ganger lurer jeg på om det er verdt å kjempe for, men innerst inne har jeg håpet med meg som jeg får med meg den uken på fjellet sammen med prosti diakonen i vest Telemark.

selv om alt rundt meg stormer og alt inni meg gjør vondt kan jeg likevel bære et håp om at ting vil snu at jeg snart får igjen skinne litt ikke så mye men bare litt men det er kanskje for mye å forlange.

men ikke si du forstår si heller at du hører 

hjelp meg heller på vei enn å forvente at jeg skal kunne klare det selv.

ta meg heller i hånden enn å dytte meg fremfor deg.

ikke gi meg det nest beste hvis ikke du makter å gi meg det beste.

Dette er bare tanker som kan gjøre hverdagen bedre for slike som meg med sosiale utfordringer uansett hvordan man vrir å vrenger seg. oss som ved fødselen ble utestengt og som nekter å gi opp håpet.

Denne gangen ble det dessverre ikke så positivt men dog en del av livet mitt.

så til neste gang hold på håpet, hva du enn gjør og selv om det er det mest smertefulle du gjør så fortsett å tvilhold på håpet. 

diakoniens dag

På onsdag ble jeg invitert på diakoniens dag i Seljord og merket allerede dagen før et jeg gledet meg til den forestående dagen. Turen gikk fint og det som møtte meg var prester og prost i fra øst og vest Telemark pluss diakoner og kirkearbeidere. Jeg merket med engang at jeg hadde piggene ute for jeg har ikke menget meg med prester før og følte at de var alt for skolerte for å i det hele tatt se min vei men den som måtte gå igjennom sine egne tanker var meg.

Det som møtte meg var en gjeng med hyggelige mennesker som hilste på meg, snakket med meg og som så meg det var helt fantastisk. Disse menneskene som blir omtalt som noen tørre vesener fikk jeg oppleve var noe helt annet,kjære vene de var helt ok. 

Jeg følte meg hjemme sammen med de og det er vel noe som er relativt nytt for meg men som jeg synes er veldig godt å kjenne på. Jeg fortiden er jo uten noe spesiell hjemme følelse selv om jeg er hjemme så det å kunne føle det slik sammen med disse menneskene er helt ubeskrivelig. Jeg er så takknemlig at jeg "lille meg" fikk lov å være med de på den dagen men det er jo bare nok et bevis på hvordan dette knippe mennesker tenker.

All den varmen de gir i fra seg fikk meg til å tenke etter hvordan det er , går jeg med tanker som hindrer meg i å kontakte mennesker på grunn av det jeg hører og jeg må bite i det sure eple å si ja men ikke nå lenger. menneske er menneske og jeg trodde jeg hadde det inne i meg men har nok et stykke igjen å gå når det gjelder slike eminente personer som har en viktig del i samfunnet vårt. Alle er jo oppvokst med de filmene hvor de viste at når presten eller prosten kom på besøk ja da skulle all finstas frem for det var sannelig et opprykk i status. jeg må le da jeg tenker på meg heheh på den tiden hadde jeg vert geistelig siden både prosten og prestene har hilst på meg å snakket med meg. tja kanskje på tide å be presten på middag hehehe.

Men er allikevel takknemlig til at jeg får være en del av dette. Jeg er jo bare et vanlig menneske og på ingen måte noe stort og allikevel får jeg lov å erfare og oppleve så mye på grunn av disse diakonene som har vist meg livet. Egentlig skulle alle mennesker vert slik tenker jeg men alle mennesker er ikke slik. Disse diakonene det var nettopp de som viste meg kjærlighet for første gang og for første gang ble jeg oppfattet som et menneske og ikke bare en ting som man skulle bruke og kaste som man selv ville.

Det er nettopp på grunn av deres varme jeg kan leve i den diakonale tanken hver dag. hæ sier du nå synes jeg hører det jo skal forklare den diakonale tankegangen er nemlig det å tenke på andre enn seg selv. Det å være tilstede for andre og støtte de som trenger det . Det er slik jeg lever og det er slik jeg merker at livet gir meg noe tilbake så kan fortid bare være den diamanten som gjør at jeg kan forstå å se der hvor andre lukker øynene.

På mange måter får jeg tårer i øynene da jeg tenker på disse mennesker som har og betyr så masse for meg. de er som en familie for meg ikke rent blodsmessig men på et helt annet plan. På grunn av lang vei og en sliten samboer måtte jeg avslutte dagen så altfor tidlig men at tårene trillet på veien hjem det skal jeg si dere. ikke på grunn av at jeg var lei meg på noen måte men på grunn av den varmen jeg følte inne i meg.

Tusen takk til dere alle der ute som var på denne tilstelningen og som gjorde at jeg ble godtatt nettopp for den jeg er 

Personlig

ellers så har jeg jo flyttet og som alle strever jeg med å finne meg til rette på denne nye plassen men med disse menneskene i lomma så lever jeg videre i lyset som ble tent for meg i røldal. jeg har forstått det nå det lyset var bare et symbol på det lyset som dere har tent inne i meg å den flammen slutter aldri å varme. 

ta vare på dere selv til neste gang å glem ikke hvor verdifulle dere er . Når du ikke ser lyset selv så la andre få lyse opp veien for deg slik at du kan finne åpningen . du vil ikke angre på det!!!