I går gikk jeg nettopp rundt med en slik tanke. Ikke det at det er en ukjent følelse, men for meg blir det liksom før og etter Eilev . Etter Eilev har jeg lært at jeg er et menneske med alt det det innebærer. Det vil si at jeg på lik linje med de andre var der men på en annen måte ikke lik.
Egentlig var jeg på vei hjem etter den tunge dagen i går, men etter en halv flaske hvitvin og reker i godt lag ble det slik at man valgte å være tilstede i dag å. Det som møter meg i dag er anderledes, men mulig er det jeg som er anderledes i dag. Mer energi gir mer rom til andre . Endelig er hodet blitt bra etter en narkose å det i seg selv gjør noe med humør og energi så dagen ble varm og nye bekjentskaper har blir til.
En ting vil jeg allikevel si at jeg er imponert over de flotte menneskene fra tilja ettervern senter. På en måte vil jeg si at de virkelige diakoner satt der. De smilte til meg å til og med snakket med meg. Takk til alle dere for det dere er å gjør. De var nok der de andre også men det er ikke alltid man er like mottagelig.
Jeg tror mange glemmer at diakoni ikke bare er et yrke , men et tankesett og en levemåte. Det å være et medmenneske . Kall det hverdags diakoni smilet, praten, maten og blikk alle de tingene er diakoni i handling.
En oase, et sted å bare være .
Fortiden jobber jeg også med mine vandringstanker fra i år, dette året har jeg mått bruke litt tid men det kommer
