Alfa og omega

Jeg er ! Dette er ord som har betydd mye denne uken som har vert på godt og vondt. Mange ganger kan livet føles så uutholdelig og til tider ønsker jeg meg bort men i hjertet brenner det en flamme.

Jeg er begynnelsen og slutten står det i en gammel bok jeg arvet fra min bestemor. Hva betyr det egentlig for meg. Jeg ser begynnelsen men frykter for slutten. Mitt liv er verdifullt kanskje ikke for andre men det er verdifullt for meg selv.
Jeg våkner opp ser sola og jeg ser småfuglene og jeg vet de er en del av noe som er større enn meg selv. Dagene denne uken har gått langsomt og fort som om jeg ikke helt bestemte mine dager selv. Tankene har gått til fjells og til Ulevå og Dyrskar og om veien jeg går. Denne veien som var så tung men som ble enklere å gå etterhvert som jeg ble sterkere.
Jeg har også bestemt meg for å dele denne prosessen med dere som leser og med det kanskje jeg kan gi håp å trøst til den som sliter for denne gangen er jeg ikke alene. Det er mange som dette har rammet og utfallet har vert i prosenter positivt men jeg vet også hvilke tanker som dukker opp og hvor vanskelig det er å si til seg selv at dette klarer du.
På mange måter ser jeg sammenhengen mellom min første pilgrimstur og nettopp denne reisen jeg er nødt til å gå nå. De begge er uforutsigbare og tøffe men den ene gav meg livet i gave og den andre reisen er nettopp påbegynt.
Flammende fra lyset varmer meg og Eilev som var den første utstrakte hånd jeg har møtt holder meg fremdeles i sin hånd. Jeg tar tak i hånden hans og jeg vet jeg kan stole på han derfor er det også godt å dele dette med han. Jeg skulle ønske at alle hadde en Eilev som man kunne hvile litt hos ikke fysisk men psykisk. For det er nettopp det som skjer når jeg prater med han. Denne hvilen han gir omslutter meg på alle kanter og mine tanker går videre og jeg spør meg selv om det er Gud som gir meg hvile gjennom Eilev. Er det egentlig Guds hånd jeg tok tak i den regnfulle dagen ved bekken eller var det dem begge.

Livet for meg har gått i kruseduller og på mange måter er disse rundene blitt til lys glimt. Hvis du hadde spurt meg for 6 år siden ville du antageligvis fått et annet svar enn det jeg kan gi deg i dag. Jeg hadde nok fortalt deg at livet var ikke verdt å leve fordi jeg hadde ikke noe liv som var verdt nok å holde meg i live for, Nå ville jeg ha sagt noe annet jeg ville ha fortalt deg hvor verdifullt hvert eneste liv er selv om man ser det selv eller ikke så er livet i seg selv det mest verdifulle et menneske har. Dette livet man har fått i ave innebærer glede og fremgang men det innebærer også smerte og sorg. Det finnes ikke det menneske i denne verden som ikke har eller vil oppleve sorg eller smerte. Jeg vet at til og med sorgen å smerten er verdifull selv om den er vanskelig og innviklet så er det endel av livet. På mange måter så er det vel det som har formet meg, igjennom prøvelser og vanskeligheter blir man sterkere og sterkere. På mange måter tenker jeg på denne situasjonen slik at jeg skulle så gjerne hatt noen med meg og ikke bare ved siden av meg selv om jeg ikke egentlig innerst inne ønsker at noen skal oppleve det jeg gjør i denne tiden. 

Det ligger utrolig mye ensomhet i å vite at denne reisen må jeg gjøre alene men med mennesker ved siden av meg. Det er nettopp da tankene om Golgata dukker opp mitt i alt rotet . Det var vel slik Jesus følte det også der han gikk oppover med det tunge korset på ryggen. Selv om det gikk ettervert en bak å hjalp han med å bære lå hovedtyngden på han selv . Jeg skulle ønske jeg kunne ha hjulpet han for den smerten han gikk igjennom men jeg var ikke født enda .

Jul, jul, jul og atter jul akkurat det betyr lite for meg i år men det som betyr noe er kjærligheten i blant oss. Sønnen min som jeg skal feire den sammen med og mitt tante barnet mitt som kommer. Det å være sammen  med de betyr mer for meg enn noe annet.. Det er jo slik at dette året har ikke julepynt eller noe annet som minner om jul fordi jeg har ikke hatt overskudd imellom øra til å pynte men det er også helt greit for jeg har bestemt meg for å utsette julen i år til den dagen jeg kan få et svar om at alt vil gå bra. Da skal jeg feire jul, påske og pinse i ett.

men jeg ønske alle en fantastisk jul og et velsignet nytt år .

Lev i håp (det skader ikke)

fra frisk og gal til gal med alvorlig diagnose

Håpslyset er tent på et bord rett foran meg. Jeg sitter å titter inn i flammen for å kanskje få et svar på alle mine spørsmål som nå ruver i hodet. Alvorlig syk hva innebærer det ordet kreft får hårene til å reise seg på ryggen min.
prognosen er bra jo da vel å bra men alt annet da sykehus fremmede mennesker ny situasjon . Sliten ja jeg er sliten men dette er en motbakke jeg ikke har tenkt å gi opp.
på topp skal jeg om det så tar meg lang tid å bygge opp styrke nok til å kunne sitte rolig på toppen.

jeg forstår ikke hvorfor skal man reise seg opp for så å få seg en på tryne å dette rett ned igjen, er det da ikke snart nok lærdom for meg. Livets skole er en hard skole å gå på for det eneste man er helt sikre på er at når skolen er slutt så er den slutt men håpet er jo der om at man etter endt skole vandrer hjem.


advent er jo vente tid og jeg venter på svar, men jeg venter ikke på han som skal komme for han er allerede kommet. Den tro jeg har i hjertet om at han holder meg i sin hånd er tryggheten akkurat i denne skrivende stund. Den tryggheten er den eneste trygghet jeg kan ha i en sådan situasjon.
Mennesker trøster og de sier ikke vær redd prognosen er bra det er ikke sikkert det er spredning. Legen er optimist osv men hvem kan vite med sikkerhet foruten han som trekker i hver tråd.
Jeg har tenkt mye igjennom ting de to siste dagene siden jeg fikk den mørke beskjeden og det har kommet en ny bønn på mine lepper. Kjære gud du som har all makt, la meg få gå pilgrim for min tid er ikke omme enda,
jeg vet det er lærdom i dette her og kanskje er det for å styrke meg på min ferd videre igjennom livet.
Jeg skal ihvertfall love alle dere lesere der ute at jeg skal fortsette å skrive på denne bloggen om mine erfaringer gjennom dette . slik at kanskje jeg kan være et lys for noen andre

ta meg varsomt

ta meg varsomt i dine hender
hold fast i meg hvis jeg glipper mitt feste
vær nær meg når redselen tar overhånd
hvis jeg tar din hånd så slipp den aldri

ta meg varsomt inn til hjertet
men la meg leve så mye jeg kan
la meg blomstre i dine hender
og la meg synge din sang

jeg vil gi deg det jeg har
jeg vil hjelpe deg min venn
jeg vil aldri slippe taket
jeg har allerede sagt du er min venn

jeg er den som strever
jeg er den som kveles av tanker og frykt
jeg er den som veien går
men ta meg varsomt i din hånd
så skal du få følge meg


til alle dere der ute som strever og som venter det finnes et håp, håpet er der i lyset fra flammen

søndagstanker

I dag var det visitas gudstjeneste i Kragerø kirke hvor biskop stein fortalte om sauer og geiter og om hvordan de ble delt. Satt på benken å tenkte da han holdt sin preken og jeg tenkte så sårt på disse geitene som tydeligvis ikke var så bra på den tiden. Geitene skulle liksom symbolisere de som dessverre ikke kom inn i guds rike på dommens dag. Hvem skal stille seg over disse stakkars geitene og ikke slippe de inn ? Er ikke også de like verdifulle som sauene, får vi da ikke geitost av geiter?Jeg forstår jo hva han skulle få frem i preken sin men forstår ikke hvorfor de søte geitene skal få en slik dom over seg. For noen uker siden var det diakon samling i Kragerø og jeg var så heldig å få treffe alle disse herlige vennene mine igjen selv om tiden ble så knapp og de reiste vekk så fort fikk jeg varme i hjertet mitt igjen.
På en måte skulle jeg ønske jeg levde i 1950 tallet hvor presteskapet hadde innflytelse og hvor jeg hadde blitt sett på som en flott frue nettopp fordi prest, diakon,prost og biskop er blant mine venner tenk så mange som hadde sett opp til meg isteden for å sett ned på meg da. Jeg er vel egentlig ganske heldig som ikke tenker på hva folk gjør og heller tenker på hvem de er slik at jeg kan ha venner på forskjellige plan alt fra uteligger til biskop sånt blir man rik av og da tenker jeg ikke på penger men annen rikdom.

Nå som mørketiden har tatt sitt inntog kommer det mange sånne tanker opp av den grunn at mine venner lyser opp mitt indre slik denne månen lyser opp himmelen. Selv månen virker liten så lyser den relativt bra opp å slik er det med oss mennesker også selv om vi virker små og verdiløse så lyser vi opp mørket for hverandre.

Jeg er sliten tenker jeg ofte men så kommer det en tanke vandrende på en seigmann og da smiler jeg til meg selv og tankene blir lettere.


glad i dere alle mine venner

til vi sees igjen

En dag i diakoniens teggn

 I forrige uke var jeg vert så heldig å få delta med foredrag på generalforsamlingen i diakoniforbundet. Var temmelig nervøs men mannet meg opp til å kunne gjennomføre vertfall å møte opp. Etter en natt med lite søvn gikk til Scandia hotell bystranda i Kristiansand å fant til og med frem.Da jeg kom frem møtte Eilev meg i lobbyen og som vanlig var det godt å se han. Jeg merket at jeg begynte å roe meg ned så fort han var i nærheten å det lover jo godt. Så bar det opp i etasjen over hvor jeg fikk i meg et par skiver for mat hadde jeg ikke klart å tenke på men godt var det når det blei tilbudt.

Det startet med at en som heter Rune snakket om pilegrims  temaet å det gjorde han på en så varm måte at det var i grunn enkelt for meg å smette inn i etterkant. Så nå det var Eilev sin tur tok det ikke så lange stunden før han ropte på meg. Jeg pusta godt inn engang og så på de som satt der å jeg følte jeg var blant venner. foredraget gikk som alltid "i fri flyt" men det som overasket litt var alle de fine kommentarene jeg fikk i etterkant. Alle disse menneskene som syntes dette rørte de ja det var vanskelig for meg så jeg svelget et par klumper underveis fordi det hadde sett dumt ut hvis jeg begynte å lekke. På en måte så føltes det ut som å komme i en kirke full av lys og det var så varmt å godt at det var bare helt herlig å sitte der i den atmosfæren det blir når slike godhjertede mennesker er samlet.

Eilev var seg selv lik der også, er det en ting som jeg kan si om han i slike fora så er det at den mannen har mark. Så jeg kjente meg igjen i han der han satt å vrei seg å satt vel egentlig ikke helt som de andre men likevel var han som de andre.
Tenk så kult det hadde vert om jeg fikk lov til å være med de som medlem men jeg er dog ikke diakon på papiret selv om jeg er det i hjerte å sinn.
sitter egentlig bare men gode å varme tanker og mange gode ord tilbake etter dette opplegget .

Varmen fra slike mennesker er så viktig i hverdagen
ikke bare fordi jeg føler at jeg passer inn men det gjør noe med meg. Disse menneskene har bare vert gode mot meg og de gir meg tilbakemeldinger som jeg ikke kunne drømt om.

Etter mat pausen var det klart for general forsamlingen å jeg vurderte frem og tilbake om jeg kunne gå inn å overvære det inntil bussen min skulle gå, tonene som kom fra møterommet var så vakre og jeg kikket inn . Eilev vinket på meg å jeg kjente det stakk i meg skulle jeg virkelig få lov til å være der sammen med de.
Jeg satte meg ned å lyttet og prøvde å få med meg alt som ble sagt mens jeg så på alle disse stolaene som hang på siden burgunder røde hang de der som diamanter, tegnet på diakonen i kirka å jeg satt å drømte om den dagen jeg er ferdig med utdannelsen å fikk den på meg som et tegn på at det valget jeg tok var riktig og at han velsignet meg. Det er langt unna men allikevel min drøm, en drøm ingen kan ta i fra meg.
Diakonen et lys i hverdagen her og alle andre steder, et menneske som gir av seg selv for andre og som viser bibelen ut i praksis.
Det er nettopp hos disse jeg kan se min fremtid kanskje fordi de allerede har godtatt meg eller kanskje fordi jeg allerede har godtatt dem. Eilev sa at dette er jo folk du ikke kjenner ja svarte jeg men de er diakoner så da kan man jo bli kjent. Det er rart av meg å si sånt for egentlig så er jeg ikke sånn men det er som om jeg på forhånd vet at de er gode mennesker fordi jeg har erfart noen et de er det. Det får meg til å tenke på mine andre erfaringer ja de erfaringene som man egentlig ikke ville hatt der men har der likevel. Valget man tar på forhånd er avgjørende for det meste når man møter mennesker uansett hvem de er eller hva de gjør.
Men så var tiden inne til at jeg måtte forlate denne fine flokken av diakoner og tenkte å smyge meg usett ut av døren så reise Eilev seg opp å plutselig klappet alle sammen " noe så flaut" men godt. Jeg gikk ned trappa å tenkte ja dette er meg jeg er god nok til dette og det holder for meg.
Bestilte taxi for å være sikker på at jeg kom meg til riktig sted og han som kjørte taxien begynte å legge ut om barnevern og jeg kom til å si det at barnevernet burde bli revidert. Det åpnet opp for noe helt spesielt som jeg aldri har opplevd før for denne mannen fortalte plutselig hele sin historie å satt å liksom ventet på at jeg skulle svare han. Jeg trakk pusten inn å sa forsiktig ut at "jeg synes du er flink jeg de trenger bare en som bryr seg om de og som vil tilbringe tid med de og vil gi sitt alt for at de skal ha det bra " jeg så tårene presset i han og fikk en klump selv for jeg vet hvordan han følte det da han fortalte det han gjorde. Jeg visste jeg måtte gå og jeg skjønte han egentlig ville ha pratet lengre men jeg sa at hvis jeg var han hadde jeg tatt meg en tur innom kirken å fått pratet med en diakon der. Han kikket på meg og nikket å gav meg en klem før han sa"jeg vet ikke hva du heter men på en eller annen måte stolte jeg på deg og det er ikke likt meg det må være noe spesielt med deg" jeg smilte til han mens jeg gikk ut av bilen . Merkelig tenkte jeg men jeg håpet på at han fikk et lite lys i form av noen velmenende ord slik at dagen hans ble litt bedre.

Så kom bussen og jeg satte meg ned og tenkte for en herlig dag det hadde vert og hvor trøtt denne pilegrimen var nå. Jeg hadde brukt opp det jeg hadde og var tom, tom men glad.

Tusen takk til dere alle som var med på denne general forsamlingen i diakon forbundet. Tusen takk for de vakre gavene jeg fikk enten om det var i ord , toner eller i form av en nydelig glass engel eller en bok .


Fortsett med det gode arbeidet dere gjør.

håpsvandring 2014

Dette året har vert opp å ned og pilgrimsturen som jeg pleier å delta på har ikke alltid verdt innenfor min rekkevidde, men når tiden nærmet seg å jeg kjente dragningen bestemte jeg meg til sist om å reise opp til Grunge kirke der vandringen starter. Dette året hadde jeg campingvognen min med meg og min vakre sankt Bernhard Aurora samt sorg, egen forakt, redsel og kaos. På en måte kan man vel si at jeg følte meg ikke som meg selv men som en jeg ikke har lyst til å være. Jeg kontaktet Eilev og han var så snill å kjørte meg fra fjellstad til Grunge slik at jeg kunne være med på starten på Grunge kirke. Det var godt å se Eilev igjen og jeg fikk en god prat før vi var på grunge. Det var mange tanker som svirret rundt i meg da tiden begynte å nærme seg den tiden hvor folk begynte å komme.
Vil de kjenne meg igjen i år?
vil jeg takle dette i år?
vil jeg klare å gå så langt i år?
hva om jeg ikke klarer å være så positiv i år?
hva om jeg bryter i sammen?
 alle disse tankene surret sammen til et kaos med en rød tråd imellom å det var at jeg viste hva jeg følte når jeg var på fjellet sammen med alle i fjor.

Grunge kirke denne kirken har en egen atmosfære og det var godt å bare sette seg ned der å bare trekke inn ny luft i mine lunger. Det er så mye kjærlighet og vennlighet som er merkbar i det rommet å jeg merket tårene presset på av denne atmosfæren. Jeg gikk ut og så inn igjen å samme atmosfære kom til meg men da satte jeg meg ned å bare lot det komme og jeg ble plutselig varm. Ikke bare ble jeg varm men av en eller annen grunn begynte jeg å synge også som om det var helt greit "just a closer walk with thee" Jeg tenkte plutselig ikke på om noen kunne høre meg men kom fort til meg selv igjen å stoppet det tullet der. I tillegg spurte jeg Eilev om noe spesielt men det får dere lese om litt senere. Takket være asgeir som er så god fikk de det jammen til også

Så kom de alle en etter en og alle kjente meg igjen selv om ikke jeg kjente meg selv igjen gjorde de andre det og det var godt å bli gjenkjent. Eilev kunne også bruke meg som før og jeg begynte å føle meg som meg igjen Ja jeg er meg tenkte jeg for meg selv. Da vi var inne i kirkerommet ba han oss om og tenne lys og jeg tente et lys for alle de som var med og for de som skulle ha vert med men som ikke var der.

Dette lyset bar jeg med meg helt hjem for å minne meg på det lys som ble meg gitt på denne turen


Fra grunge rodde vi dette året til velemoen å ingunn var en fantastisk flink roer så det ble en veldig avslappende tur på oss andre i båten .


Egentlig skulle jeg ha gått denne etappen fra edland til vågslid men fant ut av at den turen kunne jeg ikke ta dette året så i stedet for så møtte jeg de på veien noe jeg egentlig angrer på men sånn er det nå. man finner stadig ut at man klarer mer enn man tror man klarer


vågslid til ulevå

Dette er for meg kanskje en av de vakreste dagene på turen. Jeg startet opp med smerter i beinet og magen men det gjorde ingenting for jeg var endelig hjemme igjen . Der oppe kan jeg være fri, der oppe kan jeg føle jeg kan puste fritt uten alt som ellers drar meg inn i mitt eget mørke. Jo lenger inn i fjellet jeg kom jo flere tanker kom det om at jeg egentlig ikke fortjener alt det gode som gies til meg på fjellet. Jeg er en løvetann det er det eneste jeg er sikker på , en løvetann som de fleste vil luke bort eller forandre på . forandring ja det skal jeg si det ble i år og jeg er ikke flink med forandringer. det blir liksom litt mer utrygt når ting forandres men turene var de samme selv om bo situasjonen var annerledes. jeg trodde faktisk ikke at jeg skulle klare turen men til min egen overraskelse klarte jeg den med god margin . Kroppen min husket fort hvor deilig det var å røre på seg og jeg kjente gleden komme snikende inn selv om jeg kanskje dette året ikke var så glad som jeg pleier å være. Kanskje også var jeg mer ustabil i år enn i fjor å kanskje var jeg mer sliten også før jeg kom på fjellet..Mye kan være årsaken til at jeg var som jeg var og tenkte mer. Da vi var kommet halvveis i turen var det tid for matpause og egentlig var jeg overhode ikke sulten så bikkja fikk nista men det var greit. Jeg hadde gråten i halsen da jeg satt der oppe fordi jeg følte at det ikke var meg. Ja tenkte jeg kanskje jeg er ved et veiskille, kanskje jeg skal ta imot plassen på Seljord i noen uker . Det eneste jeg visste var at målet lå der fremme uansett hvordan man kommer seg dit så når man alltid målet. Jeg tenkte også på det jeg ønsket og som jeg hadde fortalt Eilev om før vi la ut på tur tenk om det hadde latt seg gjøre.

Det var kanskje for mye å håpe på og kanskje var det dumt av meg og gjøre det slik men det er på denne turen jeg lærte å leve og på denne turen jeg fornyer meg selv vert år. Allikevel var det liksom for mye for meg å håpe på .

inne men allikevel ute, ute men allikevel inne






ulevå - svandalsflona

Jeg våknet opp å det var kaldt å guffent, ja kanskje var det like kaldt å guffent inne i meg. Jeg tok på meg et smil å dro til frokost som om ingenting var et problem. Egentlig hadde jeg lyst til å bare hyle ut at jeg trenger hjelp, hjelp til å finne meg igjen men det turte jeg ikke så jeg svelget en hard klump men jeg satt der å tvang maten i meg. Jeg vil ikke være et problem heller så jeg smilte å lo og egentlig tror jeg ikke at noen så at jeg sleit inni meg . Jeg prøvde å få unna frokosten så fort som mulig for så å gå ned å vente på at vi skulle ut å gå. Tiden gikk sakte mens jeg satt nede å røyka med de andre. Endelig gikk signalet på at vi skulle gå så vi satte oss i bilene for å kjøre til ulevå der vi skulle gå i fra. Det var godt å få komme igang igjen merket jeg men inni meg var det ikke stille nei det retten å sletten bråkte. Du er ikke den du var var det en stemme inni meg sa, du er ikke noe no mer. Jo jeg er her , her og nå er jeg her og de som er her kjenner meg igjen sa jeg til den indre tanken som surra rundt i full fart.

På vei opp til dyrskar ble det mere og mere klart for meg at jeg måtte være her å nå ellers ville alt bare bli vondt. Jeg tok et godt pust inn å gikk på kanskje det ville bli bedre da . Tankene ble mindre og mindre mens pusten ble tyngre å tyngre. Deilig følelse tenkte jeg mens jeg gikk der å bare nøt utsikten til skaret og storenup som var over meg. Tenk at Gud har laget dette slik. var det av kjærlighet mon tro.
Var det til meg han gjorde det så uendelig vakkert ?
nei det kunne det ihvertfall ikke være for slik som meg hadde han nok bare laget på grunn av en feil-
å nok engang kom den tanken på at "jeg er ikke som jeg skal være"
Veien opp til dyrskar var litt tyngre enn før og litt lengre enn før men hjertet mitt var like varmt som det alltid har vert . Da vi kom opp til tunellen var det skummelt men det var liksom greit . Det var mer snø og vanskeligere å ta seg inn i tunnelen å jeg tenkte det er slik med meg og . Jeg er som den tunnelen av å til er det vanskeligere å se ut på den andre siden .

 Men om det var vanskeligere å komme inn og vanskeligere å komme ut så var det allikevel lys tilstede i alt det mørke. Slik var det også med meg for lyset var jo der inne et sted det var bare ikke så enkelt å se med en gang. Selv om det var vanskelig å se hørte jeg stemmene på den andre siden å det gjorde det betryggende for meg å gå inn i mørket. Kanskje er det slik med det indre mørket også at jeg må søke de stemmene som jeg kan gå etter for å finne meg min vei ut av mørket. Stemmer nok det tenkte jeg å det som plutselig møtte meg var snø . Jammen ble det ikke årets første ake tur på både meg å bikkja. Årets ja det er å legge på jeg har vel ikke aket siden jeg var rundt 15 år tror jeg så det må ha vert århundrets første ake tur.
Da var vi framme ved hytta på dyrskar å jeg vurderte å slutte av turen der men etter å ha fått summet meg valgte jeg dog å bli med hele veien frem til midtleger og kan vel ikke si at jeg angrer på det selv om hodet mitt var nokså kjørt og sliten etter all hjerneaktiviteten.

svandalsflona - røldal

Dette ble for meg en veldig spesiell tur. Biskop stein og kona pluss en kamerat var også med denne dagen. Beina var slitne når vi startet denne turen og det var biler der hvor det ikke skulle være biler og noe var annerledes med veien. Vi startet allikevel på turen å gikk langs veien helt til vi skulle svinge av på den gamle kjerreveien ned til den gamle broa. Jeg merket jeg var nervøs så jeg gikk på for å riste av meg disse vepsene i magen og på en eller annen måte funket det. Vepsene forvandlet seg til små snille sommerfugler istedet så da var det straks mye enklere å gå. Det var godt å få få litt på og merket at gleden kom . litt rart er det dog denne dagen for det er liksom siste dag av vandringen å man ønsker å gå den så sakte som mulig for å få flest mulig timer sammen med alle disse menneskene som gjør meg så godt. Da vi kom til broa var det pause for å få med oss alle og så skulle meg å biskopen prate sammen ...Uæææ var det egentlig noe som sa inni meg. tenk om han ikke vil , tenk om han ser min diagnose å ikke meg. hmm,,,,,,    Jeg var relativt nervøs da han gikk bort til meg. Så begynte han å prate helt normalt ikke nedlatende på noen måte og ikke sånn stakkar deg samtale heller. Han tvert i mot syntes jeg var normal altså biskopen som er sjefen i hele Telemark innenfor det kirkelige synes jeg var normal wow jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke der jeg gikk men godt var det å han fortalte meg også en del andre ting som jeg har gjemt i hjertet mitt. Jeg fikk plutselig en følelse av at det var greit å være meg at det ikke var noe rart ved meg men at jeg var meg igjen. Ikke nok med det så var han også villig til å innlemme meg inn i kirken noe jeg har tenkt lenge på. Tenk at jeg passer inn der, JEG, løvetannen som de fleste vil rydde av vegen var velkommen. Det ble så sterkt for meg at jeg sleit for å holde tilbake tårene mine. Det tok sin tid å fordøye så kom vi frem til campingen vi pleier å ha matpause ved.
Det kunne aldri falle meg inn å tro at biskopen var en så godt menneske som jeg fikk inntrykk av på turen. og jeg er virkelig glad for å ha blitt litt bedre kjent med stein på den måten jeg ble på turen frem til Røldal. Kona hans var også kjempe skjønn og merkelig nok tror jeg heller ikke ho så noe annet enn meg . Det var så godt å kjenne på den følelsen av å være nettopp meg. Endelig kunne jeg kjenne meg selv igjen og jeg merket at jeg mitt ble tydeligere for hver skritt jeg tok . Jeg er pilgrim tenkte jeg stille. Jeg er bra nok for de som ser meg slik jeg er og det holder nok for meg.

Når vi kom opp på heia etter vi hadde hatt matpause begynte følelsene å dirre i meg. tenk at turen snart er over og at det er et helt år til neste gang jeg møter mine venner her i fjellet.
men må nyte det så lenge jeg kan

Når vi kom opp til hytta var det helt forferdelig, hjertet dirra av alt mulig og jeg kom til å finne dette strået mens jeg satt å summet meg. Tenk at et slikt strå som er så pistrete og allikevel er den så vakker og har sin plass i naturen rundt oss.
En ting er hvertfall sikkert at draugen følger meg ikke heim dette årer, draugen får bli der han er ment til å bli for meg får han ikke fotfeste i lenger.


Når vi gikk nedover fjellsiden gjorde jeg det med stor glede og et tungt hjerte. Glede over det som skulle skje men lei meg for at årets tur var snart over.

Der ser dere Røldal stavkirke sier Eilev og jeg begynte å få litt større sommerfugler i magen på grunn av det store som skulle skje når jeg kom frem til kirken men jeg gledet meg også. Sliten å trett men med mye mer energi kom jeg fram til Røldal kirke.De tre gangene vi går rundt kirken skal symbolisere den hellige treenighet og det er en vakker tradisjon å gjøre som en avslutning på en pilgrimsvandring. Vel inne i kirken holdt vi avslutning og tilslutt dåp. Jeg hadde tenkt på det lenge å bli døpt inn til medlemskap i den norske kirke men at det skulle bli så stort for meg hadde jeg ikke turt å håpe på. Der satt alle mine venner og gjett om det varmet meg. Fadderne mine var Eilev og Eling og på en måte følte jeg at jeg endelig fikk en familie, selv om jeg vet de kun er faddere betyr de like mye for meg som en ordentlig familie skulle ha gjort. Jeg vet hva som er reelt men allikevel kan jeg vel få lov å drømme om at jeg har to fadder foreldre som bryr seg om meg . Vannet var sef fra austmannalia å ikke noe vanlig springvann slik det burde være for en pilgrim.

En annen ting er at jeg står ikke på utsiden å kikker inn lenger fordi jeg er nå et medlem av en større familie. Det er godt å tenke på for en som meg.



Jeg fikk også noen gaver, dette hjertet fikk jeg fra Eilev, Fra hjerte til hjerte

Denne lille saken fikk jeg fra en god vandrings venninne. Et fantastisk produkt laget med omsorg å smerte hehe. men uansett morsom var den å den funket som ei kule . tusen takk vennen min.

Så var det lærdommen jeg fikk i år det må være at selv om ikke jeg ser meg selv å kjenner meg selv igjen , ser andre meg og kjenner meg igjen .

Tusen takk for at jeg fikk lov til å vandre i år sammen med dere alle sammen og tusen takk til Eilev min god venn og mentor for at du arbeider for denne saken.

Omringet av engler

En uke siden var jeg så heldig og fikk være med på bispevisitasen på Rjukan. Biskopen i seg selv tror jeg kunne lære litt men ettervert virket han mer og mer menneskelig. Det var godt å få være med igjen da det har vert en tørketid for meg siden flyttingen fra Rjukan til Kragerø. 

Dagen startet tidlig men allikevel gledet jeg meg og det slo ikke feil heller. Sef hang det over meg at det var en kort visitt men klarte å leve i nuet å glede meg over de små ting som skjedde den dagen. 

Diakondrømmen lever jo fortsatt i meg å jo mer jeg tilbringer tid sammen med de menneskene som vier sine liv til å hjelpe andre jo mer føler jeg at jeg passer inn. Disse diakonene er kirkens ryggrad og det eneste håndfaste beviset på at det finnes noe mer enn det jeg kan se, ta og føle på.

Biskopen er mer som en koordinator som liksom skal være en bestemmende del og ikke alle er like fornøyde med han etter jeg har erfart i etterkant. Det må være mennesker som ikke har tatt seg tid til å bli kjent med han . De er ikke perfekte men det er da ingen som er .

Dagen gikk så fort at snart var det kveld og medarbeider samling og som skrev så følte jeg meg omringet av engler. Den følelsen av total godhet og varme som de fleste bare famler i blinde rundt å leter etter den fikk jeg gratis.

Etter et langt liv med smerte og et levd liv i helvete rører slike ting deg veldig hardt. Det er ikke mye som rører meg ikke slike vanlige ting som rører de fleste, det trenger ikke gjennom. Dette som egentlig var en normal ting dette rørte meg og avslutningen som foregikk i kirken den gikk tvers igjennom meg som en kniv som stakk. Presten med sine vakre ord er en ting men reagerte ikke på det men klokkene ringte å minnet meg på klokkene i Røldal. Varmen som ble gitt og lyset jeg fikk det hadde jeg glemt i det siste med alt annet som var kommet inn den hvor lyset skinte.

Det var godt å sitte der omringet av engler kunne jeg bare ha lagt meg ned der å blitt en del av inventaret . Nei slike ting går ikke men allikevel er der en varme og et lys på slike steder. Jeg trodde det var alle steder som ga meg slike ting men har vert i kirken i etterkant men det har ikke rørt meg på samme måte .

tror det har noe med det å gjøre at det er ikke mitt, min kirke er på det stedet hvor jeg kan si her hører jeg til.

Ja da vet det jeg bor da ikke på det stedet lenger men allikevel er det som om sjelen og kroppen lengter etter den følelsen av å høre til og være en del av. Det er vel det jeg savner mest når jeg sitter hjemme og slår ihjel tiden. Ja du hørte riktig at jeg slår ihjel tiden.

ja da kunne gått en tur men hvorfor skal jeg det . Alle steiner og alt er fremmed å det gir meg ikke noe lenger å gå ut i naturen. Tårene er tørket inn når man er hjemme selv om hjertet gråter like mye kan man da skjule det slik at hverdagen for andre ikke blir så ille. Kanskje derfor jeg fremdeles har kontoret mitt i Porsgrunn for å ha et fristed jeg kan felle mine tårer i som ingen ser.

På den andre siden finnes det noen få lyspunkt her også. Hesten Viljar som Tellef Farsjø på Farsjø lar meg få stelle og kose med . Gina som kommer en gang i uka og som på sin måte er min engel i dette virvaret. og Solveig på frivillig sentralen som med sitt gode hjerte gir meg en varmende hånd. Disse menneskene mine engler i byen. 

Kanskje til og med skrivelysten kom tilbake ved å tilbringe dagen med Silje denne diakonen som jeg er så inderlig stolt av og som jeg er så glad i. 

hvis alt kunne måles i slik rikdom ja da hadde jeg vert enormt rik men slik er det ikke for penger er dagens rikdom .

Tusen takk venner for den dagen jeg fikk der oppe blant fjellene. 

dere er virkelig mine engler

La din sjel lede deg

På en spennendeog en tilfredsstillende veiOg vit at fordi du eren bestemt og talentfull personVil enhver drøm du drømmerKunne bli virkelighet...

Jeg er mer enn jeg ser ut til å være, 

all verdens styrke og makt hviler i meg.

til biskopen 

jeg gleder meg til å treffe deg igjen på pilegrimsturen, jeg vil gjerne prate med deg så du kan få en bedre forståelse av psykiatri og hvordan det er å leve et liv , hvis du lytter så vil øyne dine åpnes å du vil få et rikere liv og du vil bli en som kan gjøre en forskjell.

Jeg tror at du vil bli en god biskop så fortsett det gode arbeidet .

tusen takk for at hjertet ditt er åpent