Et levende øyeblikk

Søndag var det 30 års jubileum for diakoniet i vest Telemark og jeg var invitert for å fortelle om mine pilgrims erfaringer.Som dere har fått med dere har jeg gått igjennom en hestekur av en behandling og tankene mine har gått fra det ene til det andre. Den ene dagen har jeg klart å se dagen som kommer mens en annen dag har jeg kun klart å leve minutt til minutt. Det å få kreft diagnosen forandret livet mitt og på mange måter må jeg lære meg å leve på nytt igjen. Jeg har denne mørke skyen over meg hele tiden og jeg må nok få plassert den i sekken min som jeg går å bærer på men fortiden klarer jeg ikke å få den plassert så den ruver relativt mye. Derfor var jeg veldig usikker da lørdagen kom, jeg visste ikke om jeg hadde energi nok i kroppen min til å klare kjøre turen eller om jeg klarte å stå oppreist så lenge men jeg var villig til å prøve. Det verste for meg er å skuffe et menneske som prosti-diakonen i Vest Telemark nettopp fordi at han har sett meg uansett hvordan jeg har vert og han ser en verdi i meg selv om jeg er syk og kanskje ikke er den jeg var. ¨
Kjøreturen tok jeg sammen med min familie og det var godt fordi jeg visste at de visste så om det hadde skjedd noe så hadde det ikke vert så stort problem som det hadde vert hvis det var fremmede jeg hadde kjørt med. Mange gode historier ble fortalt under turen og forklaringer på hvor ting var og navn på steder kanskje var også det grunnen til at det hele gikk så bra, Da jeg ankom Nesland kirke møtte jeg mange jeg kjente fra tidligere, diakoner og mennesker som hadde en varme med seg som de ga til meg via klemmer å ord, så på en eller annen måte følte jeg meg hjemme.
Det var godt å komme inn i kirken og føle atmosfæren i de eldgamle veggene som egentlig kunne fortelle sin egen lille historie fra den gangen det var en stavkirke der. Mange mennesker har satt seg ned i det rommet av forskjellige grunner men alle hadde de øynene festet på noe som er større å sterkere enn dem selv. For meg har det betydd mye spesielt i den tiden som har vert, det å faktisk kunne håpe på at noen med større makt ser meg men ikke griper inn men samtidig passer på.
Det var en flott gudstjeneste og jeg merket gleden kom sitrende i meg sakte men sikkert. Skulle jeg få lov til å føle den enorme gleden nok engang etter times vis i hvite senger å på sofa. Det var godt å kunne føle det slik igjen.

Etterpå var det mat og kaker på et samlingspunkt litt lenger ned i bakken og jeg tenkte at dette kommer ikke til å gå bra men det gikk bra . Kroppen lagde ikke krøll å jeg var heller ikke trøtt tvert imot følte jeg at energien strømmet til meg som vannet i ei to bøtte. For første gang på lenge følte jeg meg som meg selv igjen å kjente meg levende uten den tunge skyen over hodet mitt akkurat som om noen hadde dyttet den litt unna meg fordi jeg trengte det.

Et vennskap starter med to hender som møtes var det en som sa der og det kan jeg si meg helt enig i for dette vennskapet med denne diakonen startet nemlig med to hender som møttes og siden han tok tak i hånden min har han aldri sluppet tak i den. Jeg er så takknemlig for å ha en slik venn og de andre diakonvennene mine nettopp fordi disse menneskene føler jeg meg hjemme hos. Dette er mennesker som ser meg slik jeg er forbi sykdom å elendighet.

tusen takk for en dag som kine pilgrim