hva man velger å tenke

Nesten halvgått i behandlingen å jeg har vel tilpasset meg med god hjelp fra sobrilen. På den ene siden hadde jeg vel aldri trodd at angst kunne slå så sterkt ut i rent fysiske smerter å plager som det den gjorde hos meg.
jeg ble retten å sletten syk av min egen ekstreme redsel imens jeg trodde det var bivirkninger av selve behandlingen for når det skal sies så lignet de på nemlig bivirkninger som jeg hadde hørt om på forhånd.

men da sobrilen ble øket fra 10 til 25 mg ble alt mye bedre samme dag og jeg forsto da at det var min egen ekstreme fobiske tankegang som gav meg alle plagene og ikke behandlingen, noen bivirkningen får man jo men de er blitt kontrollerbare.

Jeg var å besøkte Gaustad sanatorium og fant vel ut der t jeg hadde nok stått på lobotomeringslisten på den tiden.
Skremmende tanke men når man går inn å ser på det så kan jeg også forstå det. På den tiden hadde de ikke medisiner og alle behandlinger var under utprøving men likevel var det også et menneskesyn bak dette her som jeg ikke tenkte på før jeg snakket med den damen som jobbet på museumet på Gaustad. tankegangen var nemlig at pasientene skulle få arbeide og få intellektuell fostring, de skulle ikke bli stigmatisert men de skulle inn i en daglig rutine og få ernæringsriktig kosthold. ok noe som har blitt glemt her imellomtiden tenker jeg da. I dagens samfunn er det jo kun å berolige og medisiner som er i fokus og ikke akkurat det med å ha noe å fordrive tiden med som er i tankegangen. men men selvfølgelig var det mange ting som ikke var av det bra på den tiden og jeg sier ikke at alt det som skjedde var av den positive arten men alt var ikke bare negativt heller, De som jobbet på Gaustad var genuint glad i pasientene sine å gjorde det de trodde var det beste for de. De hadde jo ikke noen diagnostisering verktøy heller før overlegen fant ut gradsystemet.

Elektrosjokk ja det blir jo brukt den dag i dag men på en helt annen måte men tanken om å restarte hjernen  startet nettopp her. Å man kan vel egentlig bare takke forgjengerne for deres lidelser.

Mange tanker gikk igjennom meg da jeg gikk rundt i museet å kikka på forskjellige ting å metoder som ble brukt på den tiden.
Jeg brukte vel tiden til å tenke på bakgrunn for det de gjorde enn å se på det som overtramp og overdreven bruk av tvang. Det sier seg jo selv at bruken av tvang var reell og mange følte seg nok krenket helt inn til beinet. Ta for eksempel en polstret dostol hva ser man og hvordan tenker man når man ser et slikt redskap hvor pasienten ble plassert i en polstret stol med hull i setet for så å bli innesperret i stolen: jo jeg kan se på det som ufattelig og vondt men på den andre siden så kan jeg se dette. En pasient liggende i remmer fordi han tilsynelatende er aggressiv og uregjerlig. På grunn av inaktivitet har avførings problemer. Han har tendenser til å kaste avføringen rundt seg får da klyster og får lov til å sitte i en dostol for å få tømt seg på en god måte uten at pleiere blir bombardert.

Alt har noe med tankesett og gjøre. Slik er det med min egen situasjon også, jeg kan velge å tenke negativt eller tenke positivt hver dag. Jeg velger da å tenke positivt  og finne ting og glede meg over hver dag.
Noen dager går det lett og andre dager går det tregere sånn er livet men det er ikke stagnert.

 
Det er vel slike dager som dette som gir meg gnisten til nettopp å tenke positivt gjennom dette.
Jeg skal tilbake dit igjen uansett hva det kommer til å koste meg av blod, svette og tårer for det er dette som gir meg livskvalitet.
Naturen har alltid gitt meg et rom for å lykkes og dermed vet jeg at jeg vil komme meg tilbake igjen.




Så er det bare å bite tenna sammen i fire uker til å tenke at for hver dag som går er jeg en dag nærmere min frihet igjen.

stå på alle dere der ute som strever, det finnes lys i tunellen på den ene eller den andre måten