vanskelige dager

Vanskelige dager kommer å går akkurat som når man snur timeglasset så er det utrolig trangt på midten.Det som gjelder er å komme seg igjen de dagen som er aller verst og hvordan skal man gjøre det, har man forutsetning nok for å kunne gjennomføre det.
Det har jeg mange ganger fundert på hvordan jeg på mirakuløst vis overlever disse vanskelige dagene da hodet ikke henger med og du mest har lyst til å forbli i den lille bobla som du så alfor godt er så kjent med.
Jeg kan heller ikke komme med noen reele svar på denne problematikken og ikke tror jeg at det vil hjelpe deg heller men det jeg kan si og fortelle deg er at ikke alle dager er like grå.
La oss ta været f eks. det er som det er uten at vi mennesker har noen som helst makt over det regnværet som har plaget oss største parten av sommeren men av å til løfter tåka seg å sola titter frem bak skyene . Slik er det også med disse harde og vonde dagene i livet vår og det gjelder vel kanskje mere for oss som har flest slike dager i året. Det å finne glede i noe smått eller bare det å finne glede i noe man ser utenfor vinduet. Klarer vi det når alt er på det verste?
Jeg har vel ikke helt lært meg det jeg heller men når jeg da har mine tunge og vonde dager så pleier jeg å ta opp mine gode minner . Gode og varme minner som jeg kan flykte inn i .
F eks bilde i fra en tur eller bare en stein som noen fortalte noe om, slike minner får meg til å føle meg ikke bedre og ikke gladere men de får håpet til å komme tilbake igjen. Det håpet om at det finnes dager etter denne som er lettere å bære, som ikke er så tunge og vanskelige å komme seg igjennom.
Jeg vet mange av dere vil tenke slik at dette klarer jeg ikke, jeg klarer ikke å få tankene mine på noe annet enn det jeg sliter med. Da vil jeg si at jo det klarer du men alt trenger øvelse. Det å snu sin egen tankegang er det vanskeligste som finnes for man er så inngrodd i sitt eget tankemønster og derfor ser det heller ut som noe uoppnåelig men fatt mot en dag vil du klare det å da vil du kunne se litt av det jeg forteller deg/dere her.

Mange sier at ring til noen da å prat men jeg er ikke sånn for av å til klarer jeg ikke å ta opp telefonen eller slå det nummeret du egentlig har lyst til å slå. Hva da !
Det er kun meg som kan hjelpe meg ingen andre selv om de kan løfte opp og være tilstede er det syvende og sist deg og meg det står om.

Er vi villige til å ta opp kampen med oss selv?
Er vi villige til å gå igjennom alt det vi skal for å nå målet?
Er vi villige til å motta det rette hjelpen selv om den tapper oss for energi?

Jeg vil da være den positive å si ja . Jeg er villig til å kjempe for meg selv og forsette å skrive mine tanker ned slik at kankskje du eller dere kan se at livet er så mye mer enn vanskelige dager å tunge stunder.
Dette er ørlite dikt jeg skrev for mange år siden da jeg lette etter et fristed og et sted å sove en lørdags natt i fjellet som barn

Selv en liten stjerne lyser i mørket

og kan være den ledestjernen som

bringer deg trygt i

 havn om natten

Det er noe sannhet ved dette diktet som jeg først nå har forstått kanskje egentlig skrev jeg det til meg selv for å minne meg selv på det de dagene som er aller verst å håndtere

til neste gang : husk at du er verdifull akkurat som du er, hverken mer eller mindre

hverdagstanke

Da har jeg etter mye tanke virksomhet begynt å leke med en tanke om en bok. kanksje for å kunne levere ut noe av meg selv som vil bevares etter at jeg omsider trekker inn snorene, men kanskje også for meg selv.
mange titler har blitt klare for meg men det er en som skiller seg ut og som jeg tror jeg vil spinne videre på.

 

Pilgrimsverden

skrittene frem som ble veien tilbake

 

 



Dette har jeg nå tenkt over en stund og egentlig tror jeg denne boken vil være slik at den aldri egentlig vil bli ferdig å fullført før den siste snoren ryker men jeg vil prøve å få skrevet ned alle mine tanker og rariteter slik at jeg kanskje på den måten kan være til nytte etter jeg forsvinner.

Ellers så farer mine tanker et sted der ute mellom daglige gjøremål å en febrilsk leting etter gamle fotefar i tinn område . på den måten holder jeg tanker utenfor når alt blir så tungt men lyset fra røldal skinner i hjertet mitt enda . tenk at det finnes slike mennesker der ute. Jeg håper med mine ord at du der ute vil føle deg sett og hørt, du er en skapning med verdi for alle mennesker har verdi . jeg er vel på mange områder blitt slik at jeg bruker min tid på å hjelpe, se og høre for jeg vet selv hvor mye det betyr i en tung stund at noen ser eller bare har tid til å høre men av å til kan hjelpen også være rent praktisk.
slik er det nå engang at det finnes mennesker med et slikt hjerte for andre mennesker å jeg tror ikke at det er noen sykdon , heller et tegn på styrke

så fortsett dere der ute, hold ut og tenkt positivt.

Pilgrimstanker 2012

                                                          bilde er tatt fra dyreskar

 

 

Årets vandring ble til en ny begivenhet. Jeg hadde gledet meg et helt år til denne turen og hadde ladet opp å trent for å klare å få mest mulig ut av turen selv om jeg visste at kroppen ja den er vel relativ utslitt.  Da var dagen kommet og jeg skulle reise magen var i full blomstring med både sommerfugler å vepser. Livet i seg selv er så skjørt som en kvist knekker når man tråkker på den. Dette året har tankene flydd fra det ene stedet til det andre . det første som møter meg er mine vandrings venner som med ekte glede vender seg til meg og smiler, det føles så varmt og så er det plutselig i gang.

Grunge kyrkje alle var kommet og jeg surra rundt for å se hvem som var der i år samtidig som jeg hadde med meg en venninne som jeg veldig gjerne ville vise disse fantastiske menneskene til . det var godt å komme tilbake til grunge etter ett helt år vekke. Kirken sto der like farlig og fordomsfull som før men jeg var ikke den samme i år hadde jeg enda mer i ryggsekken min enn det jeg hadde i fjor. På sekken min hadde jeg festet to engler den ene som jeg har fått av min støttekontakt sånn at litt av henne var med og den andre som jeg kjøpte i danmark i håp om at det skulle virkelig funke denne gangen.

Da jeg entret kirken kom allikevel tankene til meg om hvor skitten og uren jeg er og hvor jeg følte meg ussel å liten og mindeverdt enn alle andre man får jo slike tanker når man legger ut på en slik pilgrimstur hvor mennesker gjennom flere århundre har gått for å få tilbake noe fra en som tilsynelatende skal være så god å barmhjertelig men som for meg er uoppnåelig.

Jeg tenkte nok mine tanker når de ordene kom « gå i fred» jeg vet jo at jeg ikke går i fred men går for å få fred i en ellers så urolig kropp og et tankefullt sinn.

Men når jeg hørte den varme røsten til Eilev så følte jeg meg trygg denne mannen som ikke lenger er fremmed for meg men har blitt en god venn og en utrolig støtte.

Inne i meg visste jeg at denne hyrden ville meg noe godt og ville aldri gjort noe som ville ha skadet meg så tryggheten vokste i samhandling på fjellet.

Turen startet å kroppen bare sitret til endelig å få startet på årets viktigste tur .

Var ikke lange biten første tur å det visste jeg så jeg tok det med ro men jeg kjente gleden som spredde seg ut inne i hver eneste del av meg , på kvelden ble jeg sittende å grue meg til dagen etterpå akkurat som året før selv om det i fjor ikke var helt ille så husket jeg med skrekk første året hvor jeg følte jeg holdt på å dø flere ganger på nettopp denne dagen . da jeg gikk å la meg kjørte hue : vill jeg klare å presse kroppen min så langt i år ? vil jeg kunne fullføre. Det var det store spørsmålet for jeg visste jeg gikk på opplagret energi da jeg har vanskeligt for tiden å holde maten nede men jeg ville ikke vise det så spiste gjorde jeg .

Så kom dagen hvor vi skulle begynne jeg var allerede kvalm og ikke hadde jeg sovet men viljen i meg er sterk så jeg tok på meg smilet å dro av sted på dagens vandring.

edland – vågsli

Først til skolen å så opp og opp og opp, men var ikke den bakken brattere i fjor kan jeg ha husket så feil hmm jeg skjønte ikke mye da jeg gikk oppover lia mot grusveien nei den var ikke brattere men jeg må ha fått bedre kondisjon ha ha det har funket det jeg har gjort. Jeg gikk oppover å jeg kjente kroppen jobbet det minnet meg godt om intervall trening men varmt ble det. Skulle jeg tørre å vise armene mine eller skulle jeg forbli pakket inn, nei orker ikke. Tok av meg til singlet ja da både flesk å gamle sår viste seg fra sin beste side men ingen sa noe så utroligt deiligt kunne jeg virkelig gå her å få luft på kroppen min uten noen stygge komentarer nok en wake up .

Turen var helt fantastisk men merket jeg brukte mye energi på å passe på venninna mi som var med meg , egentlig skulle hun være der for meg fordi jeg var usikker å trengte noen som kunne stoppe meg om jeg ble så dårlig at det ikke ville være forsvarlig å gå lenger men en dag skulle jeg klare.

Vågsli – ulevå

Dette er en så fantastisk tur i fjellet og jeg gledet meg til å komme meg opp til den fantastiske utsikten som det er der oppe. Litt tungt var det da men kroppen var allikevel helt fin . det føltes så godt å få gå der i fjellheimen nok en gang men det er klart tankene flydde mens jeg gikk der. Plutselig var jeg der oppe i skaret og sannheten kommer piskende inn i hjertet som piler i et uroligt sinn. Nye spørsmål kom opp i det jeg så den utsikten på toppen : er dette en forsmak på himmelen, jeg slo den tanken fort ihjel før vi begynte å gå ned igjen. Egentlig hadde jeg lyst til å bli sittende der oppe for det er så vakkert å tankene kom blir dette siste året eller ikke, men eilev ser meg å vandrer sammen med meg et stykke. Han forstår meg og han ser meg og det er føles så godt .

Fellesskapet der i fjellet er fantastisk og man merker vennskapet veldig tett på kroppen å dette er også slitsomt for jeg er ikke vant til det, men allikevel føles det godt hvorfor vet jeg ikke.

ulevå –svandalsflona

Jeg begynner å bli sårbeina å formen er ikke på topp i dag. Smertene brer seg i kroppen men vil ikke vise noe så jeg kler på meg smilet å prøver å være possitiv. Da vi skulle gå opp til tunellen grep angsten tak i meg og angsten vant så jeg valgte å gå på veien i stedet for å prøve meg på stien ja ja pingle tryne tenkte jeg, men i stedet for pingle så kunne jeg lose de andre opp til dyreskar. Den plassen er blitt noe spessielt og den er så storslått med utsikten ned. Jeg satte meg ned å tenkte stille her kunne jeg ha bodd snø eller ikke snø men så heldig er man ikke at man er foræret en slik plass men har lyst til å gå der flere ganger. Dette året fikk vi gå hele turen wow tenke seg det å gå så langt men allikevel være full av energi selv om kroppen sier nei med store bokstaver. Når jeg gikk der på tunell taket så var det nokså gøy tenk bare på hvor mange mennesker som nå var under meg heheh ja det skulle de likt å visst tenker jeg. På kvelden spilte jeg for dem de skulle bare visst hvor mye det krevde av meg men jeg skal bære den grønne buffen med stolhet.

Svandalsflona –røldal

Uken går så alt for fort og nå var det siste etappe, snart skulle dette eventyret være over .  vi startet å gå beina ja de holdt enda uten gnagesår men må jo innrømme at jeg ble sårbeint men det må man da forvente av en slik tur. Den er vakker denne siste etappen også men den er også veldig sårbar. Tankene sluttet ikke å surre den dagen eller det var vel egentlig ikke tanker men mere en refleksjon. Ved hytta skulle vi da nok engang gå i stillhet og mens jeg gikk der ble røldal mer å mer synelig i horisonten å tårene ja de rant mer og mer. Så var veien der å jeg visste målet mitt var nesten nådd snart skulle jeg måtte reise tilbake å se sanheten i øynene nok engang men ikke enda det var enda 2 km igjen å gå. Jeg tok på meg sekken å vandret videre så skulle vi samles like før kirka tårene var ikke lenger små men store alt ble bare så sterkt. Jeg nådde mitt mål jeg hadde klart det legen sa jeg ikke ville klare men var dette siste gangen jeg skulle få se denne vakre kirken, var dette siste gangen jeg skulle føle meg som verdsatt. Skulle dette bli mitt siste minne av mine vandringsvenner. Men igjen denne diakonen der å vandret sammen med meg, de ordene han sa til meg meg vil jeg bevare i hjertet mitt for bestandig.

Røldal stavkirke

Pilgrimmene går tre ganger rundt kirka, hvorfor tre ganger jo på grunn av den hellige tre enighet : fader, sønn og den hellige ånd. Når vi gikk inn i kirken ble ikke tårene borte, jeg satt å kikket opp på korset som en gang skulle ha gråti men ingen tårer dette året heller men kanskje gråt jeg nok for både meg å det tre korset. Diakonen kom ned å ga meg et tent te lys. Dette lyset er tent for deg og jeg håper at du i vanskelige tider kan ta frem lyset fra røldal. Det gjorde ikke saken bedre, ingen har gitt meg et tent lys før og sagt noe sånt til meg var jeg virkelig så grei at jeg hadde fortjent et lys. Tankene for gjennom meg i en rasende fart og egentlig klarte jeg ikke å snappe opp noen tanker heller for vaskemaskinen var i gang. Det varte ikke så lenge så skulle vi ut å spise middag på skyss stasjonen men igjen kom det fra diakonen : fred være med dere. Jeg tenke vet han ikke at freden er så langt borte men freden var ikke så veldig langt borte for den var der i fjellet, der oppe er freden og gleden . en uke kan jeg jeg ha fri, fri fra alt som ellers tynger meg ned.

 

Refleksoner og lærdom

Det blir tungt å komme hjem etter å ha vert her en hel uke som gikk så altfor fort. Men jeg vil ta med meg ordene og varmen som et kjært minne. Ordene som varmet mitt hjerte og varmen som gjorde meg så utrolig godt. Disse fantastiske mennesker som til daglig blir håna og fryktet nettopp disse er meg så kjære.

 

 

                                                        Det finnes

Det finnes et sted der oppe i fjellet hvor diagnoser

Blir til intet og sykdom ikke har noe å si.

Der oppe kan man finne fred

Gjemt i et glimt.

 

Det finnes noe vakkert bortgjemt og glemt

Der inne lengst borte fra virkeligheten

Der minner blir til blomster og

Varmende vinder i vinternatten.

 

Målet er nådd for denne gang og igjen

Vender jeg tilbake.

Jeg snur meg og ser meg ikke tilbake

I håp om at mørket ikke finner meg.

 

Jeg vil la lyset fra Røldal skinne

Når mørket faller på

Så vil jeg igjen kunne minnes

Det lille lyset som ble gitt

av godhet.

 

 

lærdommen ble i år at man skal holde fast i håpet og positiviteten selv om man ikke alltid orker det.

 

Til slutt vil jeg få takke alle dere som var med meg og vandret.  Dere er fantastiske mennesker og jeg vil også takke dere for at der oppe i fjellheimen er jeg ikke et omvandrende diagnostisert null

Men Kine

 

Tusen takk til diakonen Eilev Eirikstein som nok engang lot meg få være med.

 

 

 

 

sommer, sol og regninger

ja da var den tiden på året igjen, det er den tiden man oppsummerer sine økonomiske deler etter en flott sommer. noe som slår meg er hvorfor skal behandling som ikke funker være dekket og behandling som funker ja det må man betale for halooooo er det bare jeg som reagerer her.

åpnet min postkasse å fant ti søte små gule regninger som ventet på å bli betalt fra hmm nettopp behandling i tillegg til alt annet så må jeg nå nok engang revurdere om jeg faktisk har råd til å fortsette i denne behandlingen som jeg er veldig fornøyd med . jeg fatter ikke jeg ! hvorfor er det slik at jeg må velge om jeg har råd til å holde meg frisk og en annen med hjertefeil bli påprakket den beste behandlingen med bare å betale for sine medisiner helvete hell er jeg da ikke like mye verdt som han som fikk hjerte problemer.

i tilegg til mine søte små gule, ekle og dumme regninger som vokser i en uhyre fart så vet jeg jo at i min behandling vil at jeg skal være sosial og at trening er livsviktig ja det er alfa og omega for meg men det er jo ikke gratis . hvis jeg da ikke vil trene fingern til dakapo på eldresenteret da .

ja ja det er vel bare slik det skal være det ene problemet etter det andre men der tar de feil jeg mister ikke motet av den grunn . skal nok klare det jeg må jo slanke meg allikevel hehehhehe