klokken

En klokke henger på en vegg, 

Tikkingen stanser ikke den bare går og går. Jeg ser på den av å til for å gi den litt tid men den bryr seg nok ikke, den blir ikke mere om jeg kikker på den fordi den har sin tid å gå etter. Jeg stirrer ut i luften å bare tenker hvorfor kan den ikke gå fortere og hvorfor er det slik at de dager man skulle ønske man hadde mere tid får man ikke mer tid og de dagene man skulle ønske tiden gikk fortere ja så går den ikke fortere. Klokken bare går uten å tenke på hvem som sitter der å ser på den men på en måte er den også avhengig av meg. En gang i blant blir den trekket opp varsomt men med kraft nok til at fjæren blir spent inne i den, jeg lurer på om den vet hvem jeg er. 5 min er gått og på langt nær ikke så mye som jeg skulle ønske den gikk. Jeg vet jeg har mye jeg kan gjøre i den tiden som har blitt gitt meg men slike dager som dette blir tiden bare stående stille som den har fått forfrysninger. 

Klokken er et hjelpemiddel vil noen si til meg men nå ensomheten smyger seg sakte inn blir den en kjent fiende. Ja jeg kjenner den godt denne fienden som suger livskraften ut av et melankolsk sinn. 

Påsken er på hell og nyhetene strømmer inn men det blir ikke det samme for klokken den går allikevel den. På mange områder skulle jeg ønske jeg var en klokke, en klokke som betyr noe fordi den viser andre noe verdifullt. Det er ikke alle som ser på tiden som verdifull men den tiden vi har fått må man forvalte godt.

Så hvordan skal man da forvalte sin tid, for meg kan det være nok å leve den tiden enn å måtte forvalte den også. Forvalte tid det høres liksom så viktig ut det synes jeg men å overleve den høres mer strevsomt ut men allikevel tror jeg at det er to sider av den samme sak.

Ja da skal jeg vel forvalte den da, forvalte den tid som har blitt gitt meg positivt men hva da når man er negativ hva da forvaltes tiden dårlig da .

Tiden den er der uansett hvordan jeg forvalter den så da er det kanskje ikke så farlig allikevel at jeg forvalter den forskjellig på forskjellige dager. 

Gi meg tid

Gi meg tid, tid til å leve

la tiden svømme og la den fly avgårde med meg.

Gi meg tid, tid til å tenke,

å la tanken få tid til å bli en del av meg selv

Gi meg tid, tid til å glede meg.

Glede meg over alt som du har lagt der for meg.

Gi meg tid, tid til å drømme.

jeg vil la drømmene fly.

Gi meg av din tid, tid til vennskap

slik at vi kan le i sammen.

Gi meg litt av din tid .

så kan jeg få vist deg en del av mitt liv

Den tiden man gir til hverandre, 

blir den tiden man minnes mest når tiden går mot en slutt.

Påske tanker 2013

Jeg er for tiden på vandring, ikke bokstavelig men innvendig. En vandring som på mange måter krever mer av meg og min styrke enn en lang fot tur i fjellet. En av de dagene har vert i dag hvor jeg har tenkt mye på mange tema, noen med hjelp og andre uten hjelp. Det var allikevel et par spørsmål som festet seg ved meg og som jeg har tenkt videre på resten av dagen.

Hvorfor betyr disse diakonene så mye for deg?

Hva er det med diakon yrket som tiltaler deg?

Det var egentlig ikke så enkelt å svare på disse spørsmålene fordi at skulle jeg svare reelt så måtte jeg trekke inn visse aspekter inn i timen som jeg har gruet meg for lenge.  Så jeg valgte å si vet ikke og ble nokså stille og tenkende i etterkant.  Hun fortalte da ikke så veldig mye men i stedet begynte hun og fortelle om visualisering og tankens kraft noe vi har snakket om før. Imens snakket vi så kom hun plutselig inn på bønn og spurte om jeg ba hvor jeg svarte NEI med store bokstaver men fortalte henne ikke hvorfor for hvordan ville det høres ut. «nei du skjønner jeg er redd for gud jeg « da tror jeg nok merkelappen hadde steget til noe annet enn komplekst PTSD.  Tankene fortsatte etter jeg var ferdig med timen min og jeg tygde på spørsmålene jeg fikk og til slutt kunne jeg finne et svar.

1. 1.       Mitt første møte med en diakon var prostidiakonen i vest Telemark som i etterkant nesten har blitt som en fars figur for meg. Det er et menneske jeg ser opp til å beundrer og trives å snakke med. Hvorfor er han blitt det /hvorfor betyr han så mye jo en gang oppe på fjellet var det en diakon som rakte ut hånden sin i mot meg. En hånd som for meg var farlig i starten er den samme hånden som betyr total trygghet for meg i dag. Ikke fordi det er noe spesielt med den hånden eller noe overnaturlig er det heller ikke men han rakte ut sin hånd til meg selv om jeg ikke fortjente det eller ville det. Han tok sjansen på å hjelpe meg over bekken men jeg måtte ta valget om å gripe den hånden jeg fikk. Jeg tok sjansen å jeg fikk mye mer igjen for den hånden enn jeg kunne drømme om.  I går på kurset fikk jeg bekreftet noe jeg selv har fått erfare og det er at all helbredelse starter med to tanker den ene er tro og den andre er håp. Begge de tankene gav denne diakonen meg på den dagen han strakk hånden ut til meg og resten av dagene på fjellet. Derfor kunne jeg også når jeg var i Oslo roe meg ned relativt fort nettopp på grunn av at han tok tak i hånden min med sin hånd og jeg visste dypt inne i meg selv om alt raserte rundt meg at hånden hans betydde total trygghet derfor betyr han og det han mener så mye for meg og etter jeg lærte å stole på han lærte jeg å stole på flere diakoner og alle viser meg samme trygghet noe som jeg aldri før har følt å kjent på kroppen før i etterkant av dette første møtet med denne diakonen.
2. 2.       Så spør man da hvorfor dette diakonale yrket tiltaler meg jo fordi jeg ønsker å gi andre mennesker den erfaringen jeg har kjent på min egen kropp. Jeg vil vie mitt liv til å strekke ut denne hånden som kan bli så positiv for andre. Jeg vil bruke mine dyre kjøpte erfaringer til å hjelpe andre som er på randen av livets laveste bunn og strekke ut hånden for så å håpe de vil ta i mot slik at det blir lettere å sette en fot foran den andre. Alle vet jo at det er lettere å gå i motbakke hvis man har en støttespiller ved siden av seg som sier at «dette klarer du/dette vil du komme deg igjennom.  Intet menneske skal måtte kjempe alene uansett om du er konge eller tigger så har du en verdi som menneske og alle mennesker er unike og har full rett til trygghet og omsorg.

Dette er de tankene jeg vil ta med meg inn i påsken, selv om påsken for meg betyr besøk og fjellturer på ski pluss vonde bein så kan jeg føle godhet å varme i lyset av den tryggheten jeg får når jeg snakker med de eller bare tenker på de . Det er fantastisk for en som meg å kunne føle det på den måten og på en måte så er vel det lyset som jeg i fellesskap med diakonen tente i Oslo en varme vi delte sammen og for meg et minne jeg vil bære i hjertet mitt. Lyset som symboliserte trygghet og varme har ikke brent ut men lever inne i meg.

Er det da ikke det påsken handler om egentlig, menneskesønnen som døde på korset som egentlig er en trist historie men på en annen måte så tror jeg nok at med mine problemer i den tidsepoken hadde nok blitt korsfesta jeg også.

Selv om påsken er også tøff på andre måter ønsker jeg dere som leser denne bloggen en god påske og husk en ting at selv om livet ser ut som et mørkt hull så finnes det lys du må bare huske å kikke opp i stede for ned. Lyset kommer ovenfra ikke nedenfra, Jeg har kjøpt to gule lys som jeg vil tenne i denne påsken for alle dere der ute som sliter og hvis du merker at dagene blir for tunge og du føler at alt lys er borte ta kontakt med meg ikke nøl jeg blir ikke irritert om jeg får en telefon i løypa heller jeg tvert imot, eller så sender du en mail på babyeagel@hotmail.com

en pilegrims reise og et møte med en minister

I dag har vert en vannvittig god dag. Alt startet med en busstur som egentlig slo seg vrang og denne damen fikk problemer. I seg selv var ikke det noe farlig men når omverden ikke ser deg slik du er så hjelper det lite. Omsider landet jeg på bussterminalen med en ballast i hodet som jeg ikke unner min fiende. Jeg skulle møte denne prostidiakonen og jeg var så redd for å skuffe han.

Han trengte meg også skulle jeg rote det til den tanken var vond å bære. Han som tror på meg og som får meg til å føle meg brukbar til noe han skulle jeg skuffe men det gikk ikke slik. Jeg gikk av bussen og så etter han, men jeg så han ikke så jeg gikk overnervøs inn på terminalen da det plutselig var noen som tok tak i hånden min å sa kom her. Det var prostidiakonen  i vest Telemark, jeg visste ikke om jeg kunne smile til han men den hånden han gav meg betydde utrolig mye for meg. Fra og være totalt på villspor var det som om han banet vei for meg,
Han gikk foran meg slik at jeg skulle få ro på meg til å samle meg og innerst inne visste jeg at jeg var trygg sammen med han.
Jeg hadde jo reist til Oslo for en grunn og det i seg selv var skremmende nok for jeg skulle få møte Jonas G Støre helseministeren. Når vi traff de andre så måtte jeg bare fokusere på hva jeg egentlig var i Oslo for nemlig å fortelle om pilsgrimturen og hvor mye den turen har betydd for meg. Jeg rakk vel egentlig ikke å tenke så mye før jeg nesten satt rett ved siden av han.

Jeg må virkelig innrømme at det mennesket der det overasket meg positivt, det jeg trodde jeg skulle møte var ikke den samme som jeg møtte. Jonas var menneske og hadde til og med gått en etappe av pilegrim sturen som går til Nidaros. Jeg fikk fortalt han hvor mye den turen hadde betydd for meg og han smilte til meg. Tenk en minister kunne smile til meg det var stort for meg ikke fordi jeg er noe men fordi jeg har noe i bagasjen. Jeg var veldig usikker da jeg fortalte om angsten min selv om jeg ikke fortalte hele livs historien  fikk han essensen, men han virket ikke negativ og det var noe han sa som festet seg og det var at "psykiske problemer som oss fleste har". Wow tenkte han slik ja det var godt å høre. Jeg gjennomførte det så godt kunne og håpte på at det var godt nok.

Etter dette møtet var ferdig var jeg med folkene på stortinget hvor Sigvald Oppebøen Hansen viste oss kontoret sitt å vi spiste før vi skulle dra vert til vårt. Heldigvis hadde jeg noe tid etterpå slik at diakonen og jeg fikk en god samtale før jeg dro igjen. Som prikken over den store i en gikk vi ned til Oslo domkirke og vi sto der å tente lys jeg og diakonen. Det var høytidelig og godt men også litt vondt fordi jeg tenkte på så mange som trengte litt lys i hverdagen sin. Alle tiggerne som satt på gaten og den vakre damen utenfor domkirken som ble bedt om å flytte seg, skulle ønske jeg kunne hjulpet de på noen måte for uansett hvilke menneske man er og hvor man kommer fra så burde man ikke tillate at mennesker skal måtte sitte på gaten for å få nok penger til at familien og seg selv kan få leve. hjemturen gikk bra da jeg pratet videre med noen av de som var med på møtet men kommer aldri til å glemme klemmen jeg fikk fra prostidiakonen, en klem som jeg slapp å spørre om men som jeg så absolutt trengte og som varmet meg fra hodet til tå og satte seg fast som en stein i grunnmuren i hjertet mitt. den Grunnmuren som er hullete og skitten har fått en ny stein i dag.

Mine tanker spinner rundt om den vanskelige bussturen hvor jeg følte meg som en plage til møte med diakonen som gav meg sin trygghet. Lille meg som har gått i gatene og hørt vonde ord blir verdsatt av denne diakonen og de andre akkurat som jeg er . Jeg er noe og kan litt og det setter han pris på. For meg så er det noe å leve på videre, På en måte kan jeg sammenligne dagens tur med en  pilegrimsvei hvor man startet hardt og fullførte ikke på grunn av, men på tross av.

Dette vakre medmennesket av en minister som møtte meg til de fantastiske mennesker som var med fra forskjellige instanser som jobber innenfor psykiatri og helsevern og der satt jeg og betydde noe uten en tittel som jeg kunne henge meg på, men som pilegrim.