Livet som jeg kjenner det er i endring. Før jul ble jeg diagnostisert med livmorhalskreft og livet som jeg kjenner til det vil aldri bli det samme igjen.
Livet går videre på sett og vis gjør det nok det "pilgrim" ja det er det ingen som kan ta i fra meg.
Tankene er mange når man får en slik diagnose slengt i trynet hva gjør jeg nå?
Vil jeg overleve eller er det slutten for meg her på denne jord ?
Hvis jeg da på tross dette overlever hvordan vil mitt liv bli. Det jeg vet er at mye av meg vil jo nå måtte bli fjernet fra meg . Min identitet som kvinne blir mulig borte hva blir jeg da søppel, intetkjønn, eller rett å slett bare noe.
Hvorfor skulle jeg måtte gå igjennom dette også i mitt liv. Hva er det jeg skal måtte lære meg ved å oppleve dette.
Frykt og sorg blander seg i meg som en rotor på en båtmotor. Hva om dette er slutten ja da vil jeg gå min siste tur her blant de jordiske.
Alt er uforutsigbart skremmende å følelsesmessig krevende og på en måte kan det minne meg om min første vandring men så helt forskjellig også.
Svarene jeg søker må jeg nok fortsette å lete etter. Men kontrollen er ikke min lenger og må derfor bare la meg hundens med, tatt på, sendt hit og dit.
Hva med meg ?
Stråleterapi og cellegift i 7 uker ja jo det er sikkert greit.
Kvalme og alt som følger med er ikke verre enn mitt eget hode.
Så spør jeg meg selv skal man da overleve for enhver pris.
Skal jeg nok engang fighte meg igjennom fordi andre kommer til å savne meg. Hva med meg? Har jeg ingenting å si i dette her. Svaret er nei!
Dette må bare gå sin gang så får man prøve å få til noe som ligner på et liv etterpå. Hvordan min vei blir vet jeg ikke enda men jeg skal da overleve .
Nok engan går jeg ut på tap, tap siden for uansett hva jeg velger har det negative følger.
Så hva velger man å leve med sorg, hat og bitterhet over alt man har blitt frastjålet eller slippe taket.
Livet har jeg allerede valgt så får depresjonen å all dævelskapen bli medisinert bort
Kanskje lykkepille hadde vert noe
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar