Jeg har møtt endel forskjellige personer på min vei og spesielt i den siste perioden men en av de har brent seg fast. Dette er Tore dugstad som er prest på Radiumhospitalet. Da jeg hadde rullet meg bortover korridoren etter at han plutselig ringte å sa han hadde tid sto han der å ventet ved resepsjonen. Egentlig tenkte jeg jo at :hallo Kine du kan jo ikke søke lærdom i den situasjonen du er i nå og med det morfin hue ditt men dyttet fort den tanken vekk. Det som møtte meg var en særdeles hyggelig fyr ikke dyster som jeg egentlig hadde forestilt meg men usedvanlig levende. Han fortalt med glede om sine erfaringer å delte mer en gjerne litt lys på veien. Denne fyren som ser død å frykt så ofte klarte altså å være så overbevisende fornøyd å glad. Han fortalte en ting som jeg tok med meg videre å det var at min holdning til livet og min positivitet hadde en innvirkning på kroppen. Ok fantastisk da skal jeg nok klare det mot alle oss for legen hadde jo egentlig forestilt seg at jeg skulle bukke under ren psykisk etter halvgått opphold det sa han ganske så tydelig da jeg dro men han var jo glad for at han tok feil. Hvorfor jeg klarte meg vet jeg ikke men det er jo en mulighet at det er noe i det som står i bibelen om at som din dag er skal din styrke være. På mange områder vil jeg nok si at han bar meg igjennom det på et mirakuløst vis for hvem skulle tro at denne nervebunten skulle fikse en slik behandling. I etterkant kan jeg analysere å si at jo solbrillen å kanskje morfinen hadde noe å si men innerst inne vil jeg jo tro at jeg klarte det fordi jeg er ikke ferdig enda . I natt drømte jeg nok engang om den dagen jeg blir vigslet til Diakon å jeg våkna med en smil om munnen ved den tanken. Tenk at han kan bruke det ingen andre har turt å bruke. Ikke for å tre kristendom nedover ørene på folk men for å være et medmenneske som kan forandre en hverdag men bare å være til stede å lytte, strekke ut en hånd, gi et smil eller være den som får lov å gjøre en forskjell når den tid kommer at man skal reise hjem .
Denne presten er nettopp dette, et lys i mørke for pårørende, pasienter og ansatte. All ære for slike mennesker som gir av seg selv for å gi andre håp.
Tusen takk for at nettopp jeg fikk æren av å møte deg. Å håper på et videre samarbeid
Til neste gang
Ta vare på dere fordi ingen kan erstatte nettopp deg 😄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar