selvbestemt død eller ikke

På Telemark Arbeiderblad sine nettsider er det blitt publisert en dokumentar om en mann med ALS som reiste til Sveits sammen med sin kone for å avslutte sitt eget liv.
Mange kommentarer har det blitt ut av dette innlegget om denne mannen og hans selvvalgte skjebne.

dødssyk
spiller det da noen rolle om man får lov til å velge å dø?
Er det noe galt i å velge å ta sitt eget liv?
Hvem bestemmer over ditt liv, du eller andre?

Hvorfor jeg stiller disse spørsmålene er fordi jeg tror av hele hjertet at alle vi mennesker innerst inne ønsker å dø på en fredfull måte uten for sterke smerter eller andre vedvarende plager som ofte er der i terminalfasen.

Jeg har tatt meg selv i det den siste uken i å finne filmer på you tube som omhandler tema som Sheney Stokes resporatory eller hospits terminal care. Nå lurer du kanskje på hva Sheney Stokes respirasjon er, det vil si at kroppen puster overfladisk i den siste aktive fasen av døden. Ofte vil det høres surklende og hult ut fordi musklene i ansiktet har sluttet å fungere. Dette er på ingen måte noe hyggelig for familie og overvære.
Noen mennesker dør med en slik kamp i seg at hele mennesket vrir seg i angst mens andre dør stille og rolig. For meg selv kan jeg jo bare håpe på at jeg segner om på en tur ute i marka eller at jeg rett å slett sovner å aldri mer våkner.
Hvem er det da som bestemmer hvem som skal få en flott død og hvem som skal måtte slite seg igjennom den siste fasen i livet, for en ting er alle enige om å det er at er man født skal man dø.
Jeg har overværet begge typer død og jeg må si at den ganger min mormor forlot denne jord så skjedde det på en vakker måte. Damen lå der å smilte som om hun hadde sett sin mester. Hun var sterkt religiøs og mange vil være uenig med meg på grunn av at de kan finne ut hvordan pupillene reagerer i dødsøyeblikket og hvordan hjernen fungerer i dødsøyeblikket. Allikevel smilte hun.
Etter mange år har jeg begynt å tenke mye på henne for egentlig så tror jeg at ho valgte det selv. Jeg gikk tilbake å gikk igjennom alle minnene jeg hadde fra henne de to siste årene å jeg tror dama hadde kreft men ønsket ikke å vite om det og heller leve den tiden ho fikk.

Den andre damen jeg har overvært i terminal fase var også en gammel dame men så ulikt min bestemor kjempet hun en kamp som var helt forferdelig å se på for en student. Men det lærte meg så mye også for via henne kunne jeg virkelig få være en del av noe større. Se på, høre på og ta på det er det mest viktige under den siste aktive fasen hvis man i tillegg kjemper i mot det. Jeg visste ikke på den tiden det jeg vet nå å det er sikkert mange ting jeg kunne ha gjort annerledes i forhold til henne men en ting er jeg glad for å det er at hun slapp å gå igjennom det alene. Jeg satt der i fem timer å så på henne, hørte hennes pust og prøvde å skrive ned de ord hun kunne få sagt ut imellom takene. Jeg husker jeg da fortalte henne at min mormor hadde sagt at gud ville møte henne og ta hånd om henne men i den situasjonen hennes så tror jeg neppe det hjalp. Det eneste som hjalp var egentlig berøringen og varmen to mennesker imellom.

Så hvem bestemmer?
Bestemmer jeg over mitt liv eller er jeg bar en del av en lege industri den dagen jeg er klar til å dra fra denne jorden. Skal jeg da bare være et tall i statistikken eller kan jeg med verdighet få lov til å avslutte mitt liv med samme humane tankegang jeg ville ha vist min hund den gangen ho ikke orker mer.

På den andre siden så er vel ikke mitt liv egentlig mitt. Det finnes noe større der oppe som til syvende og sist sitter med den endelige bestemmelsen angående mitt liv. Har jeg da lov til å gå inn å overprøve han. Livet i seg selv er beskyttelses verdig sier de fleste men er det det.
Det er vel livskvaliteten som er beskyttelsesverdig for når et menneske ikke har mer livskvalitet igjen hva er det da å bygge et liv på. Det jeg heller ville kaldt det er eksistens ja man puster, Men kan det kalles et liv.

 
Jeg håper i meg for meg selv at jeg er sterk nok til å ta en slik beslutning den dagen det måtte være. og på en måte gjøre det til en pilegrimsreise med slutten som mål for reisen. Det er slik jeg ser for meg at det er den eneste måten jeg tør å dø på. Selvbestemt men på en avslappende og måte.

Man kan jo ikke unngå å tenke på døden og kanskje har jeg tenkt alt for mye på den i det siste. Kanskje har jeg til og med foret meg selv for å kunne være forberedt.

Jeg har ikke alle svar men frykten i meg lever ennå så jeg er nok ikke klar for det akkurat nå.

så da gjenstår det å tenke positivt og leve så lenge jeg kan føle jeg har livskvalitet nok til å kalle mitt liv for et liv.

fortsett å smile det er fremdeles ikke skadelig

Peregrino i det virkelige liv

Ordet peregrino betyr å være fremmed og på sett og vis er det vel det jeg føler meg i denne reisen jeg tar fortiden. Ja jeg kaller det en reise nettopp fordi det er en indre reise som følger med når man får en slik diagnose.

Jeg kikker mang engang spørrende opp og lurer på hvorfor jeg ble valgt ut til å være en gerilja soldat. Jeg har på mange områder følt meg som en slik en som har måttet kjempe og kjempe for min egen identitet. Min bestemor er nok relativ sterk i meg enda mange år etter hun gikk bort men jeg skulle ønske hun kunne ha vert her nå. Jeg vet hva hun hadde gjort, hun hadde sitti på stolen sin på kjøkkenet å sett ut av kjøkkenvinduet og så hadde hun kikket på meg med sine varme øyne å sagt.
Kine kjære deg! du vil for alltid være den som sliter mest ikke fordi du er verst men fordi du er verdifull. Hun var sterkt kristen helt til hun døde men det undrer meg at hun ikke var redd. Hun var så fast i sin tro at ingen kunne skremme henne vekk fra det faktum at paradis ventet henne. Jeg derimot er vaklende liten og på mange måter ubetydelig i forhold til denne kvinnen.
jeg er nummer to og har alltid vert nummer to i min søskenflokk på to. Det er mulig derfor man fant seg til rette i pilgrims flokken.
En flokk av seriøse rastløse gale vandrere. Tenk jeg er pilgrim og det forandres ikke av en diagnose eller av andre påkjenninger av noe slag for det er hjertet mitt. Hjertet mitt kan jeg ikke forandre på for det er ikke en viljestyrt muskel.

Så skal man da finne sin livskvalitet i å vandre rastløst langt å lengre enn langt nesten som askeladden. Forskjellen på meg å askeladden må være at han vant prinsessa å halve kongeriket  mens jeg uansett taper men må være glad for det.
Livet i seg selv er her å nå og ingen kan bestemme hvor lenge man får her i denne verden, Det eneste man har råderett over er at ingen skal få tatt latteren eller smilet mitt bort.

Steinene blir slipt av vannet som utallige ganger har skylt over de og gjort de til vakre monumenter i naturen. Vi mennesker derimot blir slipt og formet av hendelser, opplevelser, kriser og erfaringer vi gjør oss igjennom disse minuttene og timene vi kaller liv.
Så er det da noen av oss som blir slipt mer enn andre, kanskje er det fordi vi har røffere kanter eller fordi materiale er sterkere.
Jeg velger å tro det er en læringsprosess for å bli en bedre versjon av meg selv.

 Det er slik jeg vil ta det og det er slik jeg vil gå inn i disse påløpende månedene som peregrino.
Jeg vet også at denne reisen har gjort meg mer klar på forskjellige punkt. Vent aldri med det du har lyst til for en dag er det for sent.
Derfor vil jeg bruke disse månedene til å planlegge min tur fra le puy til compostella.
Ikke fordi at jeg tror jeg kommer til å være noe overmenneske men fordi at jeg har lyst til det.
ok så vil kroppen være sliten og trøtt og nedbrutt men en ting har jeg lært meg å det er at kroppen blir sterkere av å bli brukt.

Folk sier gjerne buen camino som er slags hilsen med på reisen og med de ordene omfatter alt.

jeg har ikke helt planlagt når denne reisen skal skje men vet jeg skal dra før min bok får sitt siste kapittel.
for har arbeidet mye på den i denne tiden også.

så til dere der ute som er på reise uansett hva slags reise sier jeg
god reise å må veien være god

Livet i endring

Livet som jeg kjenner det er i endring. Før jul ble jeg diagnostisert med livmorhalskreft og livet som jeg kjenner til det vil aldri bli det samme igjen. 

Livet går videre på sett og vis gjør det nok det "pilgrim" ja det er det ingen som kan ta i fra meg. 

Tankene er mange når man får en slik diagnose slengt i trynet hva gjør jeg nå? 

Vil jeg overleve eller er det slutten for meg her på denne jord ? 

Hvis jeg da på tross dette overlever hvordan vil mitt liv bli. Det jeg vet er at mye av meg vil jo nå måtte bli fjernet fra meg . Min identitet som kvinne blir mulig borte hva blir jeg da søppel, intetkjønn, eller rett å slett bare noe. 

Hvorfor skulle jeg måtte gå igjennom dette også i mitt liv. Hva er det jeg skal måtte lære meg ved å oppleve dette.

Frykt og sorg blander seg i meg som en rotor på en båtmotor. Hva om dette er slutten ja da vil jeg gå min siste tur her blant de jordiske. 

Alt er uforutsigbart skremmende å følelsesmessig krevende og på en måte kan det minne meg om min første vandring men så helt forskjellig også. 

Svarene jeg søker må jeg nok fortsette å lete etter. Men kontrollen er ikke min lenger og må derfor bare la meg hundens med, tatt på, sendt hit og dit. 

Hva med meg ? 

På denne tiden av året er det ikke mye liv å se ute heller. 

Stråleterapi og cellegift i 7 uker ja jo det er sikkert greit. 

Kvalme og alt som følger med er ikke verre enn mitt eget hode. 

Så spør jeg meg selv skal man da overleve for enhver pris. 

Skal jeg nok engang fighte meg igjennom fordi andre kommer til å savne meg. Hva med meg? Har jeg ingenting å si i dette her. Svaret er nei! 

Dette må bare gå sin gang så får man prøve å få til noe som ligner på et liv etterpå. Hvordan min vei blir vet jeg ikke enda men jeg skal da overleve .

Nok engan går jeg ut på tap, tap siden for uansett hva jeg velger har det negative følger. 

Så hva velger man å leve med sorg, hat og bitterhet over alt man har blitt frastjålet  eller slippe taket.

Livet har jeg allerede valgt så får depresjonen å all dævelskapen bli medisinert bort 

Kanskje lykkepille hadde vert noe