håpsvandring 2014

Dette året har vert opp å ned og pilgrimsturen som jeg pleier å delta på har ikke alltid verdt innenfor min rekkevidde, men når tiden nærmet seg å jeg kjente dragningen bestemte jeg meg til sist om å reise opp til Grunge kirke der vandringen starter. Dette året hadde jeg campingvognen min med meg og min vakre sankt Bernhard Aurora samt sorg, egen forakt, redsel og kaos. På en måte kan man vel si at jeg følte meg ikke som meg selv men som en jeg ikke har lyst til å være. Jeg kontaktet Eilev og han var så snill å kjørte meg fra fjellstad til Grunge slik at jeg kunne være med på starten på Grunge kirke. Det var godt å se Eilev igjen og jeg fikk en god prat før vi var på grunge. Det var mange tanker som svirret rundt i meg da tiden begynte å nærme seg den tiden hvor folk begynte å komme.
Vil de kjenne meg igjen i år?
vil jeg takle dette i år?
vil jeg klare å gå så langt i år?
hva om jeg ikke klarer å være så positiv i år?
hva om jeg bryter i sammen?
 alle disse tankene surret sammen til et kaos med en rød tråd imellom å det var at jeg viste hva jeg følte når jeg var på fjellet sammen med alle i fjor.

Grunge kirke denne kirken har en egen atmosfære og det var godt å bare sette seg ned der å bare trekke inn ny luft i mine lunger. Det er så mye kjærlighet og vennlighet som er merkbar i det rommet å jeg merket tårene presset på av denne atmosfæren. Jeg gikk ut og så inn igjen å samme atmosfære kom til meg men da satte jeg meg ned å bare lot det komme og jeg ble plutselig varm. Ikke bare ble jeg varm men av en eller annen grunn begynte jeg å synge også som om det var helt greit "just a closer walk with thee" Jeg tenkte plutselig ikke på om noen kunne høre meg men kom fort til meg selv igjen å stoppet det tullet der. I tillegg spurte jeg Eilev om noe spesielt men det får dere lese om litt senere. Takket være asgeir som er så god fikk de det jammen til også

Så kom de alle en etter en og alle kjente meg igjen selv om ikke jeg kjente meg selv igjen gjorde de andre det og det var godt å bli gjenkjent. Eilev kunne også bruke meg som før og jeg begynte å føle meg som meg igjen Ja jeg er meg tenkte jeg for meg selv. Da vi var inne i kirkerommet ba han oss om og tenne lys og jeg tente et lys for alle de som var med og for de som skulle ha vert med men som ikke var der.

Dette lyset bar jeg med meg helt hjem for å minne meg på det lys som ble meg gitt på denne turen


Fra grunge rodde vi dette året til velemoen å ingunn var en fantastisk flink roer så det ble en veldig avslappende tur på oss andre i båten .


Egentlig skulle jeg ha gått denne etappen fra edland til vågslid men fant ut av at den turen kunne jeg ikke ta dette året så i stedet for så møtte jeg de på veien noe jeg egentlig angrer på men sånn er det nå. man finner stadig ut at man klarer mer enn man tror man klarer


vågslid til ulevå

Dette er for meg kanskje en av de vakreste dagene på turen. Jeg startet opp med smerter i beinet og magen men det gjorde ingenting for jeg var endelig hjemme igjen . Der oppe kan jeg være fri, der oppe kan jeg føle jeg kan puste fritt uten alt som ellers drar meg inn i mitt eget mørke. Jo lenger inn i fjellet jeg kom jo flere tanker kom det om at jeg egentlig ikke fortjener alt det gode som gies til meg på fjellet. Jeg er en løvetann det er det eneste jeg er sikker på , en løvetann som de fleste vil luke bort eller forandre på . forandring ja det skal jeg si det ble i år og jeg er ikke flink med forandringer. det blir liksom litt mer utrygt når ting forandres men turene var de samme selv om bo situasjonen var annerledes. jeg trodde faktisk ikke at jeg skulle klare turen men til min egen overraskelse klarte jeg den med god margin . Kroppen min husket fort hvor deilig det var å røre på seg og jeg kjente gleden komme snikende inn selv om jeg kanskje dette året ikke var så glad som jeg pleier å være. Kanskje også var jeg mer ustabil i år enn i fjor å kanskje var jeg mer sliten også før jeg kom på fjellet..Mye kan være årsaken til at jeg var som jeg var og tenkte mer. Da vi var kommet halvveis i turen var det tid for matpause og egentlig var jeg overhode ikke sulten så bikkja fikk nista men det var greit. Jeg hadde gråten i halsen da jeg satt der oppe fordi jeg følte at det ikke var meg. Ja tenkte jeg kanskje jeg er ved et veiskille, kanskje jeg skal ta imot plassen på Seljord i noen uker . Det eneste jeg visste var at målet lå der fremme uansett hvordan man kommer seg dit så når man alltid målet. Jeg tenkte også på det jeg ønsket og som jeg hadde fortalt Eilev om før vi la ut på tur tenk om det hadde latt seg gjøre.

Det var kanskje for mye å håpe på og kanskje var det dumt av meg og gjøre det slik men det er på denne turen jeg lærte å leve og på denne turen jeg fornyer meg selv vert år. Allikevel var det liksom for mye for meg å håpe på .

inne men allikevel ute, ute men allikevel inne






ulevå - svandalsflona

Jeg våknet opp å det var kaldt å guffent, ja kanskje var det like kaldt å guffent inne i meg. Jeg tok på meg et smil å dro til frokost som om ingenting var et problem. Egentlig hadde jeg lyst til å bare hyle ut at jeg trenger hjelp, hjelp til å finne meg igjen men det turte jeg ikke så jeg svelget en hard klump men jeg satt der å tvang maten i meg. Jeg vil ikke være et problem heller så jeg smilte å lo og egentlig tror jeg ikke at noen så at jeg sleit inni meg . Jeg prøvde å få unna frokosten så fort som mulig for så å gå ned å vente på at vi skulle ut å gå. Tiden gikk sakte mens jeg satt nede å røyka med de andre. Endelig gikk signalet på at vi skulle gå så vi satte oss i bilene for å kjøre til ulevå der vi skulle gå i fra. Det var godt å få komme igang igjen merket jeg men inni meg var det ikke stille nei det retten å sletten bråkte. Du er ikke den du var var det en stemme inni meg sa, du er ikke noe no mer. Jo jeg er her , her og nå er jeg her og de som er her kjenner meg igjen sa jeg til den indre tanken som surra rundt i full fart.

På vei opp til dyrskar ble det mere og mere klart for meg at jeg måtte være her å nå ellers ville alt bare bli vondt. Jeg tok et godt pust inn å gikk på kanskje det ville bli bedre da . Tankene ble mindre og mindre mens pusten ble tyngre å tyngre. Deilig følelse tenkte jeg mens jeg gikk der å bare nøt utsikten til skaret og storenup som var over meg. Tenk at Gud har laget dette slik. var det av kjærlighet mon tro.
Var det til meg han gjorde det så uendelig vakkert ?
nei det kunne det ihvertfall ikke være for slik som meg hadde han nok bare laget på grunn av en feil-
å nok engang kom den tanken på at "jeg er ikke som jeg skal være"
Veien opp til dyrskar var litt tyngre enn før og litt lengre enn før men hjertet mitt var like varmt som det alltid har vert . Da vi kom opp til tunellen var det skummelt men det var liksom greit . Det var mer snø og vanskeligere å ta seg inn i tunnelen å jeg tenkte det er slik med meg og . Jeg er som den tunnelen av å til er det vanskeligere å se ut på den andre siden .

 Men om det var vanskeligere å komme inn og vanskeligere å komme ut så var det allikevel lys tilstede i alt det mørke. Slik var det også med meg for lyset var jo der inne et sted det var bare ikke så enkelt å se med en gang. Selv om det var vanskelig å se hørte jeg stemmene på den andre siden å det gjorde det betryggende for meg å gå inn i mørket. Kanskje er det slik med det indre mørket også at jeg må søke de stemmene som jeg kan gå etter for å finne meg min vei ut av mørket. Stemmer nok det tenkte jeg å det som plutselig møtte meg var snø . Jammen ble det ikke årets første ake tur på både meg å bikkja. Årets ja det er å legge på jeg har vel ikke aket siden jeg var rundt 15 år tror jeg så det må ha vert århundrets første ake tur.
Da var vi framme ved hytta på dyrskar å jeg vurderte å slutte av turen der men etter å ha fått summet meg valgte jeg dog å bli med hele veien frem til midtleger og kan vel ikke si at jeg angrer på det selv om hodet mitt var nokså kjørt og sliten etter all hjerneaktiviteten.

svandalsflona - røldal

Dette ble for meg en veldig spesiell tur. Biskop stein og kona pluss en kamerat var også med denne dagen. Beina var slitne når vi startet denne turen og det var biler der hvor det ikke skulle være biler og noe var annerledes med veien. Vi startet allikevel på turen å gikk langs veien helt til vi skulle svinge av på den gamle kjerreveien ned til den gamle broa. Jeg merket jeg var nervøs så jeg gikk på for å riste av meg disse vepsene i magen og på en eller annen måte funket det. Vepsene forvandlet seg til små snille sommerfugler istedet så da var det straks mye enklere å gå. Det var godt å få få litt på og merket at gleden kom . litt rart er det dog denne dagen for det er liksom siste dag av vandringen å man ønsker å gå den så sakte som mulig for å få flest mulig timer sammen med alle disse menneskene som gjør meg så godt. Da vi kom til broa var det pause for å få med oss alle og så skulle meg å biskopen prate sammen ...Uæææ var det egentlig noe som sa inni meg. tenk om han ikke vil , tenk om han ser min diagnose å ikke meg. hmm,,,,,,    Jeg var relativt nervøs da han gikk bort til meg. Så begynte han å prate helt normalt ikke nedlatende på noen måte og ikke sånn stakkar deg samtale heller. Han tvert i mot syntes jeg var normal altså biskopen som er sjefen i hele Telemark innenfor det kirkelige synes jeg var normal wow jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke der jeg gikk men godt var det å han fortalte meg også en del andre ting som jeg har gjemt i hjertet mitt. Jeg fikk plutselig en følelse av at det var greit å være meg at det ikke var noe rart ved meg men at jeg var meg igjen. Ikke nok med det så var han også villig til å innlemme meg inn i kirken noe jeg har tenkt lenge på. Tenk at jeg passer inn der, JEG, løvetannen som de fleste vil rydde av vegen var velkommen. Det ble så sterkt for meg at jeg sleit for å holde tilbake tårene mine. Det tok sin tid å fordøye så kom vi frem til campingen vi pleier å ha matpause ved.
Det kunne aldri falle meg inn å tro at biskopen var en så godt menneske som jeg fikk inntrykk av på turen. og jeg er virkelig glad for å ha blitt litt bedre kjent med stein på den måten jeg ble på turen frem til Røldal. Kona hans var også kjempe skjønn og merkelig nok tror jeg heller ikke ho så noe annet enn meg . Det var så godt å kjenne på den følelsen av å være nettopp meg. Endelig kunne jeg kjenne meg selv igjen og jeg merket at jeg mitt ble tydeligere for hver skritt jeg tok . Jeg er pilgrim tenkte jeg stille. Jeg er bra nok for de som ser meg slik jeg er og det holder nok for meg.

Når vi kom opp på heia etter vi hadde hatt matpause begynte følelsene å dirre i meg. tenk at turen snart er over og at det er et helt år til neste gang jeg møter mine venner her i fjellet.
men må nyte det så lenge jeg kan

Når vi kom opp til hytta var det helt forferdelig, hjertet dirra av alt mulig og jeg kom til å finne dette strået mens jeg satt å summet meg. Tenk at et slikt strå som er så pistrete og allikevel er den så vakker og har sin plass i naturen rundt oss.
En ting er hvertfall sikkert at draugen følger meg ikke heim dette årer, draugen får bli der han er ment til å bli for meg får han ikke fotfeste i lenger.


Når vi gikk nedover fjellsiden gjorde jeg det med stor glede og et tungt hjerte. Glede over det som skulle skje men lei meg for at årets tur var snart over.

Der ser dere Røldal stavkirke sier Eilev og jeg begynte å få litt større sommerfugler i magen på grunn av det store som skulle skje når jeg kom frem til kirken men jeg gledet meg også. Sliten å trett men med mye mer energi kom jeg fram til Røldal kirke.De tre gangene vi går rundt kirken skal symbolisere den hellige treenighet og det er en vakker tradisjon å gjøre som en avslutning på en pilgrimsvandring. Vel inne i kirken holdt vi avslutning og tilslutt dåp. Jeg hadde tenkt på det lenge å bli døpt inn til medlemskap i den norske kirke men at det skulle bli så stort for meg hadde jeg ikke turt å håpe på. Der satt alle mine venner og gjett om det varmet meg. Fadderne mine var Eilev og Eling og på en måte følte jeg at jeg endelig fikk en familie, selv om jeg vet de kun er faddere betyr de like mye for meg som en ordentlig familie skulle ha gjort. Jeg vet hva som er reelt men allikevel kan jeg vel få lov å drømme om at jeg har to fadder foreldre som bryr seg om meg . Vannet var sef fra austmannalia å ikke noe vanlig springvann slik det burde være for en pilgrim.

En annen ting er at jeg står ikke på utsiden å kikker inn lenger fordi jeg er nå et medlem av en større familie. Det er godt å tenke på for en som meg.



Jeg fikk også noen gaver, dette hjertet fikk jeg fra Eilev, Fra hjerte til hjerte

Denne lille saken fikk jeg fra en god vandrings venninne. Et fantastisk produkt laget med omsorg å smerte hehe. men uansett morsom var den å den funket som ei kule . tusen takk vennen min.

Så var det lærdommen jeg fikk i år det må være at selv om ikke jeg ser meg selv å kjenner meg selv igjen , ser andre meg og kjenner meg igjen .

Tusen takk for at jeg fikk lov til å vandre i år sammen med dere alle sammen og tusen takk til Eilev min god venn og mentor for at du arbeider for denne saken.