Mange kommentarer har det blitt ut av dette innlegget om denne mannen og hans selvvalgte skjebne.
dødssyk
spiller det da noen rolle om man får lov til å velge å dø?
Er det noe galt i å velge å ta sitt eget liv?
Hvem bestemmer over ditt liv, du eller andre?
Hvorfor jeg stiller disse spørsmålene er fordi jeg tror av hele hjertet at alle vi mennesker innerst inne ønsker å dø på en fredfull måte uten for sterke smerter eller andre vedvarende plager som ofte er der i terminalfasen.
Jeg har tatt meg selv i det den siste uken i å finne filmer på you tube som omhandler tema som Sheney Stokes resporatory eller hospits terminal care. Nå lurer du kanskje på hva Sheney Stokes respirasjon er, det vil si at kroppen puster overfladisk i den siste aktive fasen av døden. Ofte vil det høres surklende og hult ut fordi musklene i ansiktet har sluttet å fungere. Dette er på ingen måte noe hyggelig for familie og overvære.
Noen mennesker dør med en slik kamp i seg at hele mennesket vrir seg i angst mens andre dør stille og rolig. For meg selv kan jeg jo bare håpe på at jeg segner om på en tur ute i marka eller at jeg rett å slett sovner å aldri mer våkner.
Hvem er det da som bestemmer hvem som skal få en flott død og hvem som skal måtte slite seg igjennom den siste fasen i livet, for en ting er alle enige om å det er at er man født skal man dø.
Jeg har overværet begge typer død og jeg må si at den ganger min mormor forlot denne jord så skjedde det på en vakker måte. Damen lå der å smilte som om hun hadde sett sin mester. Hun var sterkt religiøs og mange vil være uenig med meg på grunn av at de kan finne ut hvordan pupillene reagerer i dødsøyeblikket og hvordan hjernen fungerer i dødsøyeblikket. Allikevel smilte hun.
Etter mange år har jeg begynt å tenke mye på henne for egentlig så tror jeg at ho valgte det selv. Jeg gikk tilbake å gikk igjennom alle minnene jeg hadde fra henne de to siste årene å jeg tror dama hadde kreft men ønsket ikke å vite om det og heller leve den tiden ho fikk.
Den andre damen jeg har overvært i terminal fase var også en gammel dame men så ulikt min bestemor kjempet hun en kamp som var helt forferdelig å se på for en student. Men det lærte meg så mye også for via henne kunne jeg virkelig få være en del av noe større. Se på, høre på og ta på det er det mest viktige under den siste aktive fasen hvis man i tillegg kjemper i mot det. Jeg visste ikke på den tiden det jeg vet nå å det er sikkert mange ting jeg kunne ha gjort annerledes i forhold til henne men en ting er jeg glad for å det er at hun slapp å gå igjennom det alene. Jeg satt der i fem timer å så på henne, hørte hennes pust og prøvde å skrive ned de ord hun kunne få sagt ut imellom takene. Jeg husker jeg da fortalte henne at min mormor hadde sagt at gud ville møte henne og ta hånd om henne men i den situasjonen hennes så tror jeg neppe det hjalp. Det eneste som hjalp var egentlig berøringen og varmen to mennesker imellom.
Så hvem bestemmer?
Bestemmer jeg over mitt liv eller er jeg bar en del av en lege industri den dagen jeg er klar til å dra fra denne jorden. Skal jeg da bare være et tall i statistikken eller kan jeg med verdighet få lov til å avslutte mitt liv med samme humane tankegang jeg ville ha vist min hund den gangen ho ikke orker mer.
På den andre siden så er vel ikke mitt liv egentlig mitt. Det finnes noe større der oppe som til syvende og sist sitter med den endelige bestemmelsen angående mitt liv. Har jeg da lov til å gå inn å overprøve han. Livet i seg selv er beskyttelses verdig sier de fleste men er det det.
Det er vel livskvaliteten som er beskyttelsesverdig for når et menneske ikke har mer livskvalitet igjen hva er det da å bygge et liv på. Det jeg heller ville kaldt det er eksistens ja man puster, Men kan det kalles et liv.
Jeg håper i meg for meg selv at jeg er sterk nok til å ta en slik beslutning den dagen det måtte være. og på en måte gjøre det til en pilegrimsreise med slutten som mål for reisen. Det er slik jeg ser for meg at det er den eneste måten jeg tør å dø på. Selvbestemt men på en avslappende og måte.
Man kan jo ikke unngå å tenke på døden og kanskje har jeg tenkt alt for mye på den i det siste. Kanskje har jeg til og med foret meg selv for å kunne være forberedt.
Jeg har ikke alle svar men frykten i meg lever ennå så jeg er nok ikke klar for det akkurat nå.
så da gjenstår det å tenke positivt og leve så lenge jeg kan føle jeg har livskvalitet nok til å kalle mitt liv for et liv.
fortsett å smile det er fremdeles ikke skadelig
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar