Så var dagen kommet og jeg og diakonen på Rjukan skulle ta den første prøveturen på pilgrimsturen for komfirmantene. Dette ble til en mineverdig begivenhet i mitt liv på mange områder.
bilde er tatt mot fjellstua
Å være en pilgrim er noe man er daglig gjennom hele året, men å vandre pilgrim har en større betydning. For men handlet det ikke så mye om pilgrimsmålet i dag men selve vandringen. Det å lede et annet menneske gjennom veien gjorde meg usikker men dog visste jeg på en måte at dette er noe jeg kan. å være der ute i naturen mens jeg vandrer gir meg et nytt perpektiv på både liv og helse samt også en nærere relasjon til skaperen av det hele. Diakonen tok fremodig opp små vers som hun leste opp for meg, det var godt å høre disse ordene som hadde en betydning jeg kunne klare å gjenkjenne. Vers om å finne stier og veger i livet krysspunkt, det å ta opp vandrer staven. Kunne virkelig den boken skrive noe som jeg skjønte, det ble både rart og godt på samme tid. Bekken var også med den bekken som jeg kunne høre med ørene mine å se med øynene mine var vakker den kunne også bli forklart i en annen betydning.
Hvorfor ble et slikt spørsmål for meg i dag. Hvorrfor sier hun det hun gjør og hvorfor er det noe inni meg som egentlig vil tro henne. Det er en ny opplevelse for meg å ville høre mer men det sa jeg ikke det ble bare inni meg som en del av vandringen, men allikevel er det noe varmt i det hun sier noe som taler til meg på en rar måte. Her oppe er jeg meg, her oppe kan jeg fortelle deg hvem jeg er på en annen måte enn i en annen setting. Her oppe finner jeg den freden hun snakker om, der oppe blant det grønne, gule og røde kan jeg være fri. Selve turen var ikke krevende men dog var den krevende alikevel. Jeg som er den jeg er og usikker kunne få lede noen annen trygt i havn. Det var en flott opplevelse for meg at denne diakonen kom frem like hel og veldig fornøyd. Tenk at jeg hadde klart det jeg måtte stole på meg selv og stole på at min følelse var riktig bare det i seg selv var skummelt nok.
Timene gikk så utrolig fort der og vi kom omsider til et høydepunkt og jeg kunne se utover det enorme som naturen er. Samtalene og emnene gikk i et med fuglesangen og skvulpene fra vann som skylte inn mot vannkanten.Vandre staven er da et symbol på noe man holder fast i og noe man kan lene seg i mot. Dette gikk opp for meg i dag at kanksje det var hans måte å fortelle meg noe på kanksje til og med kunne jeg se at han har gitt meg dette fordi jeg mulig blir sett. Den tanken ble litt for mye så den svelget jeg ned som en klump som satte seg fast i halsen, men allikevel var det noe der som jeg så. Kroppen generelt den kunne vel vert bedre men jeg blir ikke bedre av å sitte inne så dette var et valg jeg måtte gå gjennom selv om smertene var tilstede både på den ene og den andre måten. Diakonen vandret glad videre og jeg må ærlig si at å vandre med slike mennesker burde alle få oppleve, kanksje fler vil møte skapern på en annen måte som jeg har gjort.
Jeg er glad fordi jeg lever tenkte jeg, merkelig jeg glad for å leve med all driten. Nei ikke glad for å leve med mine indre skavanker og problematikk men glad for å leve med slike dager som dette. Det er disse dagene som gir meg nye pust i mine lunger og nytt håp for det fremtidige. I et helhetlig perspektiv kan man si at det virkelig er legedom i det mest enkle og det som egentlig ikke koster penger. Tenk å få leve i en slik følelse av storhet og kunne prate om det mens det blir tatt opp positivt. Jeg er ikke unormal når jeg vandrer sammen med henne men en som kan lære bort og en som vil hjelpe frem. Stille tenker jeg at det er kanksje dette som egentlig jeg skulle ha studert mere men jeg kan jo ikke klare det, er dumt dette. Var jo ikke meningen av at det skulle komme ut da men tankene ble liksom til ord og sa det bare i en bisetning, Men tilbakemeldingen var ikke negativ. Skulle dette være noe jeg klarer, skulle dette bli det som jeg har tenkt på nå i litt over to år bli mulighet. Tar jeg den sjansen, hmmm ja jeg vil ta den sjansen jeg vil gi det jeg har til andre. År betyr ikke så mye for meg men vandringen til målet å hva den kan gi meg av lærdom og utfordringer og erfaringer det er jeg higen etter.
Jeg vil så gjerne gi disse erfaringene videre ikke for å være noe men for å gi noe til noen. Det å få være en del av en slik komfirmant tur og kunne få tenne et varmt lys i deres hjerter som for dem kan bli til et minne de bærer med seg inn i fremtiden. Skulle jeg få være den som begynner på frøystul kyrkje og gi de de første ordene som de kan ta med seg inn i vandringen. Det er så stort for meg.
ordet pilgrim kommer fra ordet pelegrinius som betyr fremmed, men jeg er ikke fremmed lenger for relasjonen er bygd.
Alikevel kaller jeg meg pilgrim for hver dag er en ny dag og dermed er den fremmed det er hva vi fyller den med som kan gjøre den vakker eller grå.
Som man står på en bro å går over til den andre siden ser man seg ikke tilbake men ser frem. Slik vil dagene komme å gå. Var det verdt alle motbakkene og tårene?
Jeg tenker slik at den dag som mitt liv heller og noen spør meg om livet var verdt alle motbakkene og tårene vil jeg kunne svare : ja det var det, livet var verdt alle de tøffe motbakkene, sårene, tårene og alle de tunge stundene for det ga meg evnen til å se deg der du er og evnen til å bry meg på tross av og ikke på grunn av. Var det virkelig verdt det: ja for det ble tent et lys i hjertet mitt som varmet meg på de tunge dagene,
For uten min historie kunne jeg ikke ha fortalt deg at lyset finnes gjemt i et ord, gjemt i en sti og gjemt i et hjerte.
så til neste gang : fatt mot å hold ut og husk at livet ikke er endelig men er som vannet i rørelse og det vil bli bedre : lett for meg å si "nei" men det finnes håp .
