Livet for mange funker slik at når man kommer opp på fjellet, blir mottatt og innlemmet så letter skydekket litt etter litt. Skyene som ligger sorgtunge rundt livet slår sprekker slik at lyset kan trenge igjennom. Nettopp dette handlet årets pilegrimstur om for meg. Det 9ende året, man møter igjen sine kjære venner ja nærmest sin selvvalgte familie. Grunge kirke sto der slik som den alltid har gjort å innbydde til vandring. Diakonen løp rundt, smilte og klemte. Det var godt å komme hjem igjen tenkte jeg stille der jeg gikk ut av bilen som hadde fraktet meg til det velkjente stedet som jeg er så glad i.
Dagens vandring er ikke akkurat krevende men for noen var det akkurat det det var. For disse menneskene var det en bragd å komme til velemoen i Edland. Jeg gikk bare å koste meg selv om asfalten ikke lenger er enn venn men en fiende. Hofta skreik da jeg begynte å gå men jeg kunne ikke trekke meg. Da vi kom frem på velemoen fikk vi kake i den gamle skolestua på Edland av noen herlige damen som hadde bakt all verdens godsaker for oss.
Dagen derpå ble for tung for meg så jeg tok meg en dag for refleksjoner av hvor jeg var å hvor langt jeg hadde kommet. Av å til kan man jo føle at man står å stagnerer med beina i gjørme men jeg måtte innrømme ovenfor meg selv at jeg hadde hadt en mer aktiv sommer i år enn jeg har hatt de to forrige årene. selvfølgelig skulle man jo ønske at kroppen var klar for det meste , men det er ikke alltid slik verden fungerer.
Sammen er også et ord som har blitt sterkere for meg dette året. Ingen skal måtte gå i motbakke alene. Slik skal ikke en pilegrim være. En pilegrim skal være den som ser , oppmuntrer og hjelper en annen når motbakken blir for tøff- ei bør blir jo alltid enklere å bære hvis flere bærer sammen med deg. Slik er det med alle oss mennesker at det er i motbakkene man trenger mennesker som bakker en opp. Slik blir samholdet sterkere for i ei gruppe er man aldri sterkere enn det svakeste ledd.
Slik vil jeg min familie skal være og slik ble jeg møtt.
Dyreskar et sted på Haukelifjell som viste seg fra sin regntunge å lunefulle side, mens geitost lukta hang fast i nesa lang tid etterpå. Kulda trengte seg inn som angsten på en mørk vinterdag , men allikevel betydde det ingenting for jeg var akkurat der jeg ville være.
En ting man kan være helt sikker på her i livet er jo nettopp dette at man ikke alltid er garantert solskinnsdager , men med slike mennesker rundt seg betyr det ingenting at det regner og at de tunge skyene kommer. Dett er vennskap i betydning. Vått å slafsete, kaldt og surt alle disse tilstandene er en del av dette vi kaller livet.
En god vandrings venn sa til meg at jeg gjorde vandringen hennes bedre å det varmet et pilegrimshjerte. Mennesker er jo så forskjellige og man har forskjellige forutsetninger for å klare å gjennomføre en slik vandring, men om man aldri stopper opp å ser seg omkring vil ikke vandringen bety noe i etterkant. Det sto i en pilegrimsbok jeg fikk på radiumhospitalet at det er ikke målet som er det viktigste men veien. Dette er noe jeg lever etter hver dag jeg lever. Det er på veien de gode samtalene blir gjort, det er på veien inntrykkene og minnene blir laget. Det er på veien man lever.
I bibelen står det så fin skrevet, Jeg er veien, sannheten og livet. Det står ikke at, jeg er målet kjapp deg. Et vert fot trinn skal være som en bønn og en hver kilometer skal gi ettertanke og velvære.
Dette er så viktig nettopp i dagens samfunn hvor man stresser seg igjennom hverdagen. Før man vet ordet av det så er man blitt gammel og da vil man se tilbake på de stundene man faktisk slapp taket og bare var til stede her å nå.
Tusen takk til hver å enkelt av dere pilgrimmer for vandringen å for de gode samtalene.
