Jeg tenkte mye på hva jeg skulle si og hvordan jeg skulle legge min historie frem uten at min historie ville være til byrde for disse menneskene og heller være til oppmuntring. Sommerfuglene sitret i magen, egentlig føltes det mere ut som sinte veps. Allikevel hadde jeg tatt utfordringen fordi det betyr noe for meg å hvis jeg kan fortelle min erfaring kan jeg være med på å gi et håp ut. Forsiktig satte jeg meg til bords å sonderte terrenget men hele tiden surret det en tanke " det kan ikke være så ille" mine gode venn har gått god for dem. Jeg valgte å stole på han den gangen oppe i fjellet så velger jeg å stole på han intill det motsatte er bevist.
Jeg må si jeg har aldri følt meg mer hjemme noen steder enn nettopp sammen med denne håndfulle samlingen av disse fantastiske personene. Alle forskjellige men allikevel med samme varmen i seg.
Mine tanker var så mange der jeg satt og hørte på disse personene snakke.
vanlige mennesker tenkte jeg "nei" ikke vanlige mennesker men spesielle mennesker, unike mennesker som ser bakom det som man ser med det blotte øye. Det er en ekte varme jeg føler strømme gjennom min ellers så rare og noen ganger så uforståelige kropp.
Jeg ble spurt og jeg fortalte så godt jeg kunne uten å ta med for mye av min historie men hvordan kan jeg formidle hvilken glede og positiv innvirkning nettopp denne pilgrimsturen har vert for meg uten å gi bort en brøkdel av hvem jeg er. Det går jo ikke for da vil det virke anderledes og vil egentlig ikke være min historie men en annens sin.
Så jeg valgte å åpne litt på lokket i håp om at det ville bli motatt på en positiv måte for vi vet jo alle at veldig mange vil motta samme histori på en nedlatende måte fordi man faktisk åpner litt på lokket.
Som jeg har fortalt før så har jeg valgt å ikke skamme meg over min historie men heller bruke den som et hjelpemiddel for andre men nok om det.
Den mottakelsen jeg fikk var ikke til å forklare jeg eier faktisk ikke nok ord til å kunne forklare det jeg følte i etterkant. Jeg fikk middag ute og med to diakoner som bordkavalerer. Jeg som egentlig ikke har en verdi ble tatt i mot som et fullverdigt menneske. Det varmer hjertet mitt samtidig som det er vondt å svelge for slik er det med oss at det som gir deg glede er også det som gir deg tårer. Det er mye enklere å ta i mot negative ting for det er mer gjenkjenneligt men erfaringen av godhet den lever i hjertet så lenge og gir bedre ressultater etterhvert enn det negative ord og erfaringer gjør.
Jeg tenker med meg selv at vi er egentlig ganske like bortsett fra at jeg har ingen papir som sier at jeg kan men gjør allikevel .
så da er det kanskje en forskjell på oss alikevel da men har det noe betydning.
Etter denne samlingen var over og middagen fortært fikk jeg lov til å være med på teater og jeg følte meg nesten som hjemme. Jeg møtte hyggelige mennesker som hilste på meg, og mennesker som jeg har vandret med og lyset fra røldal ble tent i hjertet mitt nok engang. Tenk at jeg kan bære det lyset med meg i tankene og i hjertet.
For mange er dette veldig tåpelig og mange vil kalle med drømmende men det er ingen drøm det finnes mennesker der ute som er villige til å se deg som du er og gi deg et smil når du trenger det som mest.
Takknemligheten stiger i takt med varmen fra flammen som ble tent i røldal for innerst inne vet jeg at den turen forandret meg, gav meg håp, mot og identitet.
Dette er en dag som jeg vil la forbli i hjertet som et vakkert å kjært minne
som et fyrtårn reiser du deg opp
av det uendelige store og opprørte hav
lyset du gir vandrer kilometer ut i mørket
mens bølgene slår inn som pigger mot is.
jeg ser sier du til meg
tårene, arrene eller de trøtte øynene
jeg ser deg bakom grenselandet
der du blomstrer
sakte møter jeg blikket
merker angsten griper meg
og alt inni meg løper ut av døren
jeg ser sier du
og noe inni meg leder deg forbi
alle steinene helt inn til hjertet
 |
