du sier du forstår, men jeg tviler

Mange sier til meg at de forstår men hvordan kan de forstå når de aldri har hatt på seg mine sko. Hvordan skal jeg forklare hvis den som hører ikke har forutsetning for å forstå det jeg sier.

Akkurat dette er ganske vanskelig for ikke bare meg men tror de fleste har møtt på nettopp dette temaet her.

Jeg for min del har flyttet vekk fra alt jeg hadde lært meg å være glad i og alt jeg gjorde med tiden min og så er det min egen feil at jeg da har det som jeg har det. Jo jeg kan se den for alt er min egen feil. 

Jeg valgte å tro på kjærligheten men hva er kjærlighet uten et liv og hva er et liv uten kjærlighet. 

Man sier kjærligheten er størst av alt ja da den kan nok være det men det forutsetter at man har et liv slik at kjærligheten blir i tilegg ikke som det eneste i livet for da blir livet smertefullt allikevel.

Men alt skal være så enkelt for noen , det er jo bare å gå ut, bare å ta kontakt.

det er vel de ordene som smerter meg mest av alt for slik er det ikke for meg. Det er ikke bare å gå ut å skaffe seg et nettverk når man bærer på et hav av dårlige erfaringer. Der andre synes det er greit sliter jeg med redsel i forhold til å bli avvist osv men det er jo bare å gjøre det, nei det er ikke det. 

Det er ikke du som går med en klump i halsen hver gang du går ut døra og det er ikke du som tårene triller på før du går på busse, det er heller ikke du som føler ensomheten inne i deg og heller ikke du som ikke føler tilhørighet lenger.

Det er meg og slik er jeg men det forstår du ikke men det gjør ingen ting for det har du ingen forutsetning for å gjøre heller, så isteden for å si noe har jeg sluttet med å fortelle for den enorme smerten er kun min. Den er som en kniv som stikker dypt inn i kroppen din uten å drepe deg men bare etterlater deg i grusomme smerter. sjalusien over alle andre som har et liv er stor og like smertefull å håndtere som alt annet. og så når jeg da ikke smiler og kanskje sliter med mitt eget bilde av meg selv så svarer jeg deg på en måte som jeg ikke burde gjøre men som jeg gjør allikevel slik er det bare. 

så vennskap med meg er ingen dans på roser og mange ganger lurer jeg på om det er verdt å kjempe for, men innerst inne har jeg håpet med meg som jeg får med meg den uken på fjellet sammen med prosti diakonen i vest Telemark.

selv om alt rundt meg stormer og alt inni meg gjør vondt kan jeg likevel bære et håp om at ting vil snu at jeg snart får igjen skinne litt ikke så mye men bare litt men det er kanskje for mye å forlange.

men ikke si du forstår si heller at du hører 

hjelp meg heller på vei enn å forvente at jeg skal kunne klare det selv.

ta meg heller i hånden enn å dytte meg fremfor deg.

ikke gi meg det nest beste hvis ikke du makter å gi meg det beste.

Dette er bare tanker som kan gjøre hverdagen bedre for slike som meg med sosiale utfordringer uansett hvordan man vrir å vrenger seg. oss som ved fødselen ble utestengt og som nekter å gi opp håpet.

Denne gangen ble det dessverre ikke så positivt men dog en del av livet mitt.

så til neste gang hold på håpet, hva du enn gjør og selv om det er det mest smertefulle du gjør så fortsett å tvilhold på håpet.