diakoniens dag

På onsdag ble jeg invitert på diakoniens dag i Seljord og merket allerede dagen før et jeg gledet meg til den forestående dagen. Turen gikk fint og det som møtte meg var prester og prost i fra øst og vest Telemark pluss diakoner og kirkearbeidere. Jeg merket med engang at jeg hadde piggene ute for jeg har ikke menget meg med prester før og følte at de var alt for skolerte for å i det hele tatt se min vei men den som måtte gå igjennom sine egne tanker var meg.

Det som møtte meg var en gjeng med hyggelige mennesker som hilste på meg, snakket med meg og som så meg det var helt fantastisk. Disse menneskene som blir omtalt som noen tørre vesener fikk jeg oppleve var noe helt annet,kjære vene de var helt ok. 

Jeg følte meg hjemme sammen med de og det er vel noe som er relativt nytt for meg men som jeg synes er veldig godt å kjenne på. Jeg fortiden er jo uten noe spesiell hjemme følelse selv om jeg er hjemme så det å kunne føle det slik sammen med disse menneskene er helt ubeskrivelig. Jeg er så takknemlig at jeg "lille meg" fikk lov å være med de på den dagen men det er jo bare nok et bevis på hvordan dette knippe mennesker tenker.

All den varmen de gir i fra seg fikk meg til å tenke etter hvordan det er , går jeg med tanker som hindrer meg i å kontakte mennesker på grunn av det jeg hører og jeg må bite i det sure eple å si ja men ikke nå lenger. menneske er menneske og jeg trodde jeg hadde det inne i meg men har nok et stykke igjen å gå når det gjelder slike eminente personer som har en viktig del i samfunnet vårt. Alle er jo oppvokst med de filmene hvor de viste at når presten eller prosten kom på besøk ja da skulle all finstas frem for det var sannelig et opprykk i status. jeg må le da jeg tenker på meg heheh på den tiden hadde jeg vert geistelig siden både prosten og prestene har hilst på meg å snakket med meg. tja kanskje på tide å be presten på middag hehehe.

Men er allikevel takknemlig til at jeg får være en del av dette. Jeg er jo bare et vanlig menneske og på ingen måte noe stort og allikevel får jeg lov å erfare og oppleve så mye på grunn av disse diakonene som har vist meg livet. Egentlig skulle alle mennesker vert slik tenker jeg men alle mennesker er ikke slik. Disse diakonene det var nettopp de som viste meg kjærlighet for første gang og for første gang ble jeg oppfattet som et menneske og ikke bare en ting som man skulle bruke og kaste som man selv ville.

Det er nettopp på grunn av deres varme jeg kan leve i den diakonale tanken hver dag. hæ sier du nå synes jeg hører det jo skal forklare den diakonale tankegangen er nemlig det å tenke på andre enn seg selv. Det å være tilstede for andre og støtte de som trenger det . Det er slik jeg lever og det er slik jeg merker at livet gir meg noe tilbake så kan fortid bare være den diamanten som gjør at jeg kan forstå å se der hvor andre lukker øynene.

På mange måter får jeg tårer i øynene da jeg tenker på disse mennesker som har og betyr så masse for meg. de er som en familie for meg ikke rent blodsmessig men på et helt annet plan. På grunn av lang vei og en sliten samboer måtte jeg avslutte dagen så altfor tidlig men at tårene trillet på veien hjem det skal jeg si dere. ikke på grunn av at jeg var lei meg på noen måte men på grunn av den varmen jeg følte inne i meg.

Tusen takk til dere alle der ute som var på denne tilstelningen og som gjorde at jeg ble godtatt nettopp for den jeg er 

Personlig

ellers så har jeg jo flyttet og som alle strever jeg med å finne meg til rette på denne nye plassen men med disse menneskene i lomma så lever jeg videre i lyset som ble tent for meg i røldal. jeg har forstått det nå det lyset var bare et symbol på det lyset som dere har tent inne i meg å den flammen slutter aldri å varme. 

ta vare på dere selv til neste gang å glem ikke hvor verdifulle dere er . Når du ikke ser lyset selv så la andre få lyse opp veien for deg slik at du kan finne åpningen . du vil ikke angre på det!!!