Han trengte meg også skulle jeg rote det til den tanken var vond å bære. Han som tror på meg og som får meg til å føle meg brukbar til noe han skulle jeg skuffe men det gikk ikke slik. Jeg gikk av bussen og så etter han, men jeg så han ikke så jeg gikk overnervøs inn på terminalen da det plutselig var noen som tok tak i hånden min å sa kom her. Det var prostidiakonen i vest Telemark, jeg visste ikke om jeg kunne smile til han men den hånden han gav meg betydde utrolig mye for meg. Fra og være totalt på villspor var det som om han banet vei for meg,
Han gikk foran meg slik at jeg skulle få ro på meg til å samle meg og innerst inne visste jeg at jeg var trygg sammen med han.
Jeg hadde jo reist til Oslo for en grunn og det i seg selv var skremmende nok for jeg skulle få møte Jonas G Støre helseministeren. Når vi traff de andre så måtte jeg bare fokusere på hva jeg egentlig var i Oslo for nemlig å fortelle om pilsgrimturen og hvor mye den turen har betydd for meg. Jeg rakk vel egentlig ikke å tenke så mye før jeg nesten satt rett ved siden av han.
Jeg må virkelig innrømme at det mennesket der det overasket meg positivt, det jeg trodde jeg skulle møte var ikke den samme som jeg møtte. Jonas var menneske og hadde til og med gått en etappe av pilegrim sturen som går til Nidaros. Jeg fikk fortalt han hvor mye den turen hadde betydd for meg og han smilte til meg. Tenk en minister kunne smile til meg det var stort for meg ikke fordi jeg er noe men fordi jeg har noe i bagasjen. Jeg var veldig usikker da jeg fortalte om angsten min selv om jeg ikke fortalte hele livs historien fikk han essensen, men han virket ikke negativ og det var noe han sa som festet seg og det var at "psykiske problemer som oss fleste har". Wow tenkte han slik ja det var godt å høre. Jeg gjennomførte det så godt kunne og håpte på at det var godt nok.
Etter dette møtet var ferdig var jeg med folkene på stortinget hvor Sigvald Oppebøen Hansen viste oss kontoret sitt å vi spiste før vi skulle dra vert til vårt. Heldigvis hadde jeg noe tid etterpå slik at diakonen og jeg fikk en god samtale før jeg dro igjen. Som prikken over den store i en gikk vi ned til Oslo domkirke og vi sto der å tente lys jeg og diakonen. Det var høytidelig og godt men også litt vondt fordi jeg tenkte på så mange som trengte litt lys i hverdagen sin. Alle tiggerne som satt på gaten og den vakre damen utenfor domkirken som ble bedt om å flytte seg, skulle ønske jeg kunne hjulpet de på noen måte for uansett hvilke menneske man er og hvor man kommer fra så burde man ikke tillate at mennesker skal måtte sitte på gaten for å få nok penger til at familien og seg selv kan få leve. hjemturen gikk bra da jeg pratet videre med noen av de som var med på møtet men kommer aldri til å glemme klemmen jeg fikk fra prostidiakonen, en klem som jeg slapp å spørre om men som jeg så absolutt trengte og som varmet meg fra hodet til tå og satte seg fast som en stein i grunnmuren i hjertet mitt. den Grunnmuren som er hullete og skitten har fått en ny stein i dag.
Mine tanker spinner rundt om den vanskelige bussturen hvor jeg følte meg som en plage til møte med diakonen som gav meg sin trygghet. Lille meg som har gått i gatene og hørt vonde ord blir verdsatt av denne diakonen og de andre akkurat som jeg er . Jeg er noe og kan litt og det setter han pris på. For meg så er det noe å leve på videre, På en måte kan jeg sammenligne dagens tur med en pilegrimsvei hvor man startet hardt og fullførte ikke på grunn av, men på tross av.
Dette vakre medmennesket av en minister som møtte meg til de fantastiske mennesker som var med fra forskjellige instanser som jobber innenfor psykiatri og helsevern og der satt jeg og betydde noe uten en tittel som jeg kunne henge meg på, men som pilegrim.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar