vanskelige dager

Vanskelige dager kommer å går akkurat som når man snur timeglasset så er det utrolig trangt på midten.Det som gjelder er å komme seg igjen de dagen som er aller verst og hvordan skal man gjøre det, har man forutsetning nok for å kunne gjennomføre det.
Det har jeg mange ganger fundert på hvordan jeg på mirakuløst vis overlever disse vanskelige dagene da hodet ikke henger med og du mest har lyst til å forbli i den lille bobla som du så alfor godt er så kjent med.
Jeg kan heller ikke komme med noen reele svar på denne problematikken og ikke tror jeg at det vil hjelpe deg heller men det jeg kan si og fortelle deg er at ikke alle dager er like grå.
La oss ta været f eks. det er som det er uten at vi mennesker har noen som helst makt over det regnværet som har plaget oss største parten av sommeren men av å til løfter tåka seg å sola titter frem bak skyene . Slik er det også med disse harde og vonde dagene i livet vår og det gjelder vel kanskje mere for oss som har flest slike dager i året. Det å finne glede i noe smått eller bare det å finne glede i noe man ser utenfor vinduet. Klarer vi det når alt er på det verste?
Jeg har vel ikke helt lært meg det jeg heller men når jeg da har mine tunge og vonde dager så pleier jeg å ta opp mine gode minner . Gode og varme minner som jeg kan flykte inn i .
F eks bilde i fra en tur eller bare en stein som noen fortalte noe om, slike minner får meg til å føle meg ikke bedre og ikke gladere men de får håpet til å komme tilbake igjen. Det håpet om at det finnes dager etter denne som er lettere å bære, som ikke er så tunge og vanskelige å komme seg igjennom.
Jeg vet mange av dere vil tenke slik at dette klarer jeg ikke, jeg klarer ikke å få tankene mine på noe annet enn det jeg sliter med. Da vil jeg si at jo det klarer du men alt trenger øvelse. Det å snu sin egen tankegang er det vanskeligste som finnes for man er så inngrodd i sitt eget tankemønster og derfor ser det heller ut som noe uoppnåelig men fatt mot en dag vil du klare det å da vil du kunne se litt av det jeg forteller deg/dere her.

Mange sier at ring til noen da å prat men jeg er ikke sånn for av å til klarer jeg ikke å ta opp telefonen eller slå det nummeret du egentlig har lyst til å slå. Hva da !
Det er kun meg som kan hjelpe meg ingen andre selv om de kan løfte opp og være tilstede er det syvende og sist deg og meg det står om.

Er vi villige til å ta opp kampen med oss selv?
Er vi villige til å gå igjennom alt det vi skal for å nå målet?
Er vi villige til å motta det rette hjelpen selv om den tapper oss for energi?

Jeg vil da være den positive å si ja . Jeg er villig til å kjempe for meg selv og forsette å skrive mine tanker ned slik at kankskje du eller dere kan se at livet er så mye mer enn vanskelige dager å tunge stunder.
Dette er ørlite dikt jeg skrev for mange år siden da jeg lette etter et fristed og et sted å sove en lørdags natt i fjellet som barn

Selv en liten stjerne lyser i mørket

og kan være den ledestjernen som

bringer deg trygt i

 havn om natten

Det er noe sannhet ved dette diktet som jeg først nå har forstått kanskje egentlig skrev jeg det til meg selv for å minne meg selv på det de dagene som er aller verst å håndtere

til neste gang : husk at du er verdifull akkurat som du er, hverken mer eller mindre