Pilgrimstanker 2012

                                                          bilde er tatt fra dyreskar

 

 

Årets vandring ble til en ny begivenhet. Jeg hadde gledet meg et helt år til denne turen og hadde ladet opp å trent for å klare å få mest mulig ut av turen selv om jeg visste at kroppen ja den er vel relativ utslitt.  Da var dagen kommet og jeg skulle reise magen var i full blomstring med både sommerfugler å vepser. Livet i seg selv er så skjørt som en kvist knekker når man tråkker på den. Dette året har tankene flydd fra det ene stedet til det andre . det første som møter meg er mine vandrings venner som med ekte glede vender seg til meg og smiler, det føles så varmt og så er det plutselig i gang.

Grunge kyrkje alle var kommet og jeg surra rundt for å se hvem som var der i år samtidig som jeg hadde med meg en venninne som jeg veldig gjerne ville vise disse fantastiske menneskene til . det var godt å komme tilbake til grunge etter ett helt år vekke. Kirken sto der like farlig og fordomsfull som før men jeg var ikke den samme i år hadde jeg enda mer i ryggsekken min enn det jeg hadde i fjor. På sekken min hadde jeg festet to engler den ene som jeg har fått av min støttekontakt sånn at litt av henne var med og den andre som jeg kjøpte i danmark i håp om at det skulle virkelig funke denne gangen.

Da jeg entret kirken kom allikevel tankene til meg om hvor skitten og uren jeg er og hvor jeg følte meg ussel å liten og mindeverdt enn alle andre man får jo slike tanker når man legger ut på en slik pilgrimstur hvor mennesker gjennom flere århundre har gått for å få tilbake noe fra en som tilsynelatende skal være så god å barmhjertelig men som for meg er uoppnåelig.

Jeg tenkte nok mine tanker når de ordene kom « gå i fred» jeg vet jo at jeg ikke går i fred men går for å få fred i en ellers så urolig kropp og et tankefullt sinn.

Men når jeg hørte den varme røsten til Eilev så følte jeg meg trygg denne mannen som ikke lenger er fremmed for meg men har blitt en god venn og en utrolig støtte.

Inne i meg visste jeg at denne hyrden ville meg noe godt og ville aldri gjort noe som ville ha skadet meg så tryggheten vokste i samhandling på fjellet.

Turen startet å kroppen bare sitret til endelig å få startet på årets viktigste tur .

Var ikke lange biten første tur å det visste jeg så jeg tok det med ro men jeg kjente gleden som spredde seg ut inne i hver eneste del av meg , på kvelden ble jeg sittende å grue meg til dagen etterpå akkurat som året før selv om det i fjor ikke var helt ille så husket jeg med skrekk første året hvor jeg følte jeg holdt på å dø flere ganger på nettopp denne dagen . da jeg gikk å la meg kjørte hue : vill jeg klare å presse kroppen min så langt i år ? vil jeg kunne fullføre. Det var det store spørsmålet for jeg visste jeg gikk på opplagret energi da jeg har vanskeligt for tiden å holde maten nede men jeg ville ikke vise det så spiste gjorde jeg .

Så kom dagen hvor vi skulle begynne jeg var allerede kvalm og ikke hadde jeg sovet men viljen i meg er sterk så jeg tok på meg smilet å dro av sted på dagens vandring.

edland – vågsli

Først til skolen å så opp og opp og opp, men var ikke den bakken brattere i fjor kan jeg ha husket så feil hmm jeg skjønte ikke mye da jeg gikk oppover lia mot grusveien nei den var ikke brattere men jeg må ha fått bedre kondisjon ha ha det har funket det jeg har gjort. Jeg gikk oppover å jeg kjente kroppen jobbet det minnet meg godt om intervall trening men varmt ble det. Skulle jeg tørre å vise armene mine eller skulle jeg forbli pakket inn, nei orker ikke. Tok av meg til singlet ja da både flesk å gamle sår viste seg fra sin beste side men ingen sa noe så utroligt deiligt kunne jeg virkelig gå her å få luft på kroppen min uten noen stygge komentarer nok en wake up .

Turen var helt fantastisk men merket jeg brukte mye energi på å passe på venninna mi som var med meg , egentlig skulle hun være der for meg fordi jeg var usikker å trengte noen som kunne stoppe meg om jeg ble så dårlig at det ikke ville være forsvarlig å gå lenger men en dag skulle jeg klare.

Vågsli – ulevå

Dette er en så fantastisk tur i fjellet og jeg gledet meg til å komme meg opp til den fantastiske utsikten som det er der oppe. Litt tungt var det da men kroppen var allikevel helt fin . det føltes så godt å få gå der i fjellheimen nok en gang men det er klart tankene flydde mens jeg gikk der. Plutselig var jeg der oppe i skaret og sannheten kommer piskende inn i hjertet som piler i et uroligt sinn. Nye spørsmål kom opp i det jeg så den utsikten på toppen : er dette en forsmak på himmelen, jeg slo den tanken fort ihjel før vi begynte å gå ned igjen. Egentlig hadde jeg lyst til å bli sittende der oppe for det er så vakkert å tankene kom blir dette siste året eller ikke, men eilev ser meg å vandrer sammen med meg et stykke. Han forstår meg og han ser meg og det er føles så godt .

Fellesskapet der i fjellet er fantastisk og man merker vennskapet veldig tett på kroppen å dette er også slitsomt for jeg er ikke vant til det, men allikevel føles det godt hvorfor vet jeg ikke.

ulevå –svandalsflona

Jeg begynner å bli sårbeina å formen er ikke på topp i dag. Smertene brer seg i kroppen men vil ikke vise noe så jeg kler på meg smilet å prøver å være possitiv. Da vi skulle gå opp til tunellen grep angsten tak i meg og angsten vant så jeg valgte å gå på veien i stedet for å prøve meg på stien ja ja pingle tryne tenkte jeg, men i stedet for pingle så kunne jeg lose de andre opp til dyreskar. Den plassen er blitt noe spessielt og den er så storslått med utsikten ned. Jeg satte meg ned å tenkte stille her kunne jeg ha bodd snø eller ikke snø men så heldig er man ikke at man er foræret en slik plass men har lyst til å gå der flere ganger. Dette året fikk vi gå hele turen wow tenke seg det å gå så langt men allikevel være full av energi selv om kroppen sier nei med store bokstaver. Når jeg gikk der på tunell taket så var det nokså gøy tenk bare på hvor mange mennesker som nå var under meg heheh ja det skulle de likt å visst tenker jeg. På kvelden spilte jeg for dem de skulle bare visst hvor mye det krevde av meg men jeg skal bære den grønne buffen med stolhet.

Svandalsflona –røldal

Uken går så alt for fort og nå var det siste etappe, snart skulle dette eventyret være over .  vi startet å gå beina ja de holdt enda uten gnagesår men må jo innrømme at jeg ble sårbeint men det må man da forvente av en slik tur. Den er vakker denne siste etappen også men den er også veldig sårbar. Tankene sluttet ikke å surre den dagen eller det var vel egentlig ikke tanker men mere en refleksjon. Ved hytta skulle vi da nok engang gå i stillhet og mens jeg gikk der ble røldal mer å mer synelig i horisonten å tårene ja de rant mer og mer. Så var veien der å jeg visste målet mitt var nesten nådd snart skulle jeg måtte reise tilbake å se sanheten i øynene nok engang men ikke enda det var enda 2 km igjen å gå. Jeg tok på meg sekken å vandret videre så skulle vi samles like før kirka tårene var ikke lenger små men store alt ble bare så sterkt. Jeg nådde mitt mål jeg hadde klart det legen sa jeg ikke ville klare men var dette siste gangen jeg skulle få se denne vakre kirken, var dette siste gangen jeg skulle føle meg som verdsatt. Skulle dette bli mitt siste minne av mine vandringsvenner. Men igjen denne diakonen der å vandret sammen med meg, de ordene han sa til meg meg vil jeg bevare i hjertet mitt for bestandig.

Røldal stavkirke

Pilgrimmene går tre ganger rundt kirka, hvorfor tre ganger jo på grunn av den hellige tre enighet : fader, sønn og den hellige ånd. Når vi gikk inn i kirken ble ikke tårene borte, jeg satt å kikket opp på korset som en gang skulle ha gråti men ingen tårer dette året heller men kanskje gråt jeg nok for både meg å det tre korset. Diakonen kom ned å ga meg et tent te lys. Dette lyset er tent for deg og jeg håper at du i vanskelige tider kan ta frem lyset fra røldal. Det gjorde ikke saken bedre, ingen har gitt meg et tent lys før og sagt noe sånt til meg var jeg virkelig så grei at jeg hadde fortjent et lys. Tankene for gjennom meg i en rasende fart og egentlig klarte jeg ikke å snappe opp noen tanker heller for vaskemaskinen var i gang. Det varte ikke så lenge så skulle vi ut å spise middag på skyss stasjonen men igjen kom det fra diakonen : fred være med dere. Jeg tenke vet han ikke at freden er så langt borte men freden var ikke så veldig langt borte for den var der i fjellet, der oppe er freden og gleden . en uke kan jeg jeg ha fri, fri fra alt som ellers tynger meg ned.

 

Refleksoner og lærdom

Det blir tungt å komme hjem etter å ha vert her en hel uke som gikk så altfor fort. Men jeg vil ta med meg ordene og varmen som et kjært minne. Ordene som varmet mitt hjerte og varmen som gjorde meg så utrolig godt. Disse fantastiske mennesker som til daglig blir håna og fryktet nettopp disse er meg så kjære.

 

 

                                                        Det finnes

Det finnes et sted der oppe i fjellet hvor diagnoser

Blir til intet og sykdom ikke har noe å si.

Der oppe kan man finne fred

Gjemt i et glimt.

 

Det finnes noe vakkert bortgjemt og glemt

Der inne lengst borte fra virkeligheten

Der minner blir til blomster og

Varmende vinder i vinternatten.

 

Målet er nådd for denne gang og igjen

Vender jeg tilbake.

Jeg snur meg og ser meg ikke tilbake

I håp om at mørket ikke finner meg.

 

Jeg vil la lyset fra Røldal skinne

Når mørket faller på

Så vil jeg igjen kunne minnes

Det lille lyset som ble gitt

av godhet.

 

 

lærdommen ble i år at man skal holde fast i håpet og positiviteten selv om man ikke alltid orker det.

 

Til slutt vil jeg få takke alle dere som var med meg og vandret.  Dere er fantastiske mennesker og jeg vil også takke dere for at der oppe i fjellheimen er jeg ikke et omvandrende diagnostisert null

Men Kine

 

Tusen takk til diakonen Eilev Eirikstein som nok engang lot meg få være med.