Livet i skyggene

Å leve i skyggene blir nesten ensbetydende med å være annenrangs. Det dukker stadig opp i media og ellers i verden med tanke på livets skyggeside. Hvordan er det å leve her i skyggene av alle de andre?
Vi er alle mennesker og jeg tror jeg kan snakke for alle da jeg sier at vi alle har levd i en eller annen skygge. Skyggene er rundt oss hele tiden, det er bare ikke alltid at man legger merke til dem.
For min Gud er jeg nummer en eller er jeg bare en av hans barn. Jeg liker vel å tenke på meg selv som det siste. Som menneske må man hele tiden justere seg for å ikke havne i disse skyggene, mørke og grå ligger de liksom å venter bak hver sving man tar i livet-
Det er vel nå som disen ligger langt nede å kulden smetter inn i alle bena i kroppen at tankene mine går til fjells. Et bilde av tunellen i dyreskar ligger på netthinnen min.
Tunellen som er et mørkt høl, men med lys på den andre siden. Det tar litt tid å gå igjennom og når man står der i mørket så kommer det et lite lysglimt fra et hull i taket- Slik er det også med våre skygger. Det kan virke mørkt og uforståelig men lyset er der i form av håp.
Fatt mot! så lenge man holder seg i bevegelse vil man alltid bevege seg ut av skyggene igjen.
Så har man da omsider kommet seg på den andre siden, og da alt skulle rette seg og bli så fint og flott ramler du inn i en ny skygge. Det er dette jeg kaller livet, og det er dette som former oss til de menneskene man blir.
Ute i verden dør flyktninger på grunn av vår arroganse, mens her hjemme blir man hyllet for sin nasjonalitet. Hvor går grensa ? Finnes det egentlig en grense som sier at du er et menneske, men ikke du. Er jeg i virkeligheten så redd for mine egne goder at jeg ikke har noen å gi bort til en som trenger de mer enn meg.
Tankene kjører rundt som såpe i en vaskeball. De blir sleipe å glatte slik at man ikke får satt de på plass noen steder. Jeg skulle nok ha vert mer kreativ og mer av alt, men slik er det ikke. Jeg ble nettopp bare meg. Hvorfor kan selv ikke jeg fortelle for man er kun et produkt av tid og sted. Så da er det vel opp til oss mennesker å finne ut hva man vil bruke dette livet man har fått til. Jeg har et halvt år igjen før jeg tar fatt på høyskole. Høyskole i seg selv er skremmende, men jeg kan ikke la det stoppe meg fra å bli diakon som er målet mitt. Hvordan veien blir for å nå målet mitt er ikke fastbestemt ennå, men vet at jeg skal gi alt jeg har for å finne ut av det- Så får man da bare manne seg opp til å ta skyggene som de er. Skygger er kun mørke hvis håpet uteblir.