De tunge dagene

Livet har mange dager. De som er lette å enkle å bære men også de dagene som er tunge å bære. De dagene man skulle ønske man aldri sto opp, slapp å forholde seg til men slik er livet. Pilgrimsreisen går i oppoverbakker like mye som den går i nedoverbakker selv om de nedoverbakkene er enklest å gå . Hemligheten er at hvis motbakkene aldri var der ville man aldri ha kommet opp på høyden heller. Brutte løfter, sykdom, at man ikke kommer dit man vil av å til er det slik det er. Det som er arbeidet med det hele er hvordan man selv tenker på alt som hender. Jeg kan bestemme meg for at det som skjer ja det skjer og det kan jeg ikke gjøre noe med men det jeg kan gjøre noe med er at jeg ikke lar den tanken forsure min tilværelse den dagen. Det er ikke enkelt det vil jeg ikke påstå at live er heller for livet er alt fra enkelt.

noe i meg forteller meg netopp i dag som er en slik dag at det er advent. Advent handler om litt av dette nemlig ventetiden. Man venter på noe som skal komme, planlegger og så kommer den dagen man venter på og hva skjer jo det blir hvertfall ikke slik man hadde håpet på. så skal man da slutte og håpe. Vil nok svare nei der for det som gav meg glede var nemlig ikke selve dagen men de dagene før som håpet drev meg videre. Hva skjer da når dette håpet blir gang på gang svekket vil det bli borte å forsvinne. Det kan jeg ikke svare dere på men det jeg kan svare på at hvis man eksisterer seg gjennom disse tunge dagene så vil man bli sterkere neste gang og neste gang der igjen. På den andre siden blir man også mer og mer forsiktig på at man ikke håper for mye slik at nedturen ikke blir så stor neste gang